Pinlige øyeblikk

Jeg er kjent for å være litt klønete. Eller klossete, om du vil. Jeg heller mer til uttrykket uheldig, jeg. I godt selskap har vennene mine alltid en god Lykke-anekdote på lager. Og det er jo alltid like festlig, ingen skal komme her å komme her og si jeg ikke har sjølironi. *anstrengt smil* Så hvorfor ikke blogge litt om mine topp 3 pinlige øyeblikk, for dere ler med meg, og ikke av meg, ikke sant? Ikke sant??

#3: Jeg elsker sko, og spesiellt sko med høye hæler. Til min store sorg har jeg aldri helt skjønt hvordan man skal bevege seg på dem. Så jeg ender opp med vondt fra anklene og opp til nakken etter relativt kort tid på hæler. Men på en handletur i Oslo fant jeg Skoene. De ropte på meg, og de ropte høyt. Etter endel runder med meg selv, saldoen på kontoen, og fornuften min, vant Skoene. Etter mengder med trening på stuegulvet var jeg og Skoene klare for byen.

Nede på brygga treffer jeg venninnene, og begeistret viser jeg fram Skoene, og spør om ikke jeg har lært et og annet om ganglag, kanskje? Selvfølgelig må jeg demonstrere. Og tripper elegant bortover brygga, kikker meg kjekt over skulderen etter anerkjennende blikk-og ser istedet ansiktene rope et eller annet. Som jeg ikke hører.

Ett ydmykende plask senere ligger jeg og bakser i vannet. Har du prøvd å klatre opp en sånn liten rusten drittstige med veldig våt kjole noen gang? Foran veldig mange turister og kjentfolk? Og samtidig beholde verdigheten? Glem det. Og Skoene? Vel, jeg var ikke i form til å dykke, så….

#2: Jeg skulle stå slalom for aller første gang, og uheldig som jeg er, manglet det ikke på gode råd, lett bekymring, osv fra kompisene. Jaja, hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg – og satte utfor med mot i brøstet og særs lite vett i pannen. Jeg begynte å miste kontrollen etter 30 meter, og skjærte ut i skogen. Trær og faenskap overalt, og dessverre holdt jeg meg på beina ganske lenge. For jammen kom det ikke en hytte. Visst faen, ei hytte midt i skogholtet, tenk det. Jeg hadde grei fart nå, og istedet for å prøve å velte, så får jeg total panikk – og strekker ut armene og lukker øynene.

Jeg smeller inn i hytteveggen. Og det må ha sett ufattelig dumt ut. Så glir jeg sånn pent og sakte ned på bakken, cartoonstyle. Og i snøen ved hytta sitter det en fyr og glor tomt på meg, eller tomt…han så vel heller veldig skeptisk ut. -Hva er det du driver med? Sa han. -Hva ser det ut som jeg driver med, hikstet jeg. Og så bannet jeg litt, før snørr og tårer tok over. Oppsummering: 3 brudd i armene, og en aversjon mot alt som lukter av vintersport.

#1: Kompisen min er et utømmelig lager av “morsomme” sms og mms.Til min store irritasjon sender han alt til meg. Men så fikk jeg da for en gangs skyld en småartig en. Vanskelig å forklare animasjoner, men budskapet var; “there’s a party in my pants, and you’re invited!” Heh, tenkte jeg – og sendte den til en jeg var skikkelig på flørter’n med.

Han heter det samme som min datters lærer. Jeg trykte nesten tommelen tvers igjennom mobilen i et desperat forsøk på å få til “avbryt”funksjonen. No such luck.. Og istedet for å straks sende en “jeg beklager så inderlig mye-sms” så blir jeg, idioten, sittende og spise på neglene mine. Etter en stund, hvor han da har rukket å finne ut hvem jeg er, får jeg følgende sms: “Jeg er veldig smigret. Det blir neppe kona. Vi glemmer den mld, oki?” Jeg fikk forklart meg. Men jeg er sannelig ikke sikker på om han kjøpte forklaringen min, for han hadde et sånt litt lurt “nudge-nudge”smil lenge etterpå.

Vel, det var mine pinligste øyeblikk, (hittil….) – tar du en utfordring og forteller om dine?

Morder

-Hvorfor? -Hvorfor i HELVETE GJORDE DU DET? Hun krøp litt sammen, likte ikke at han hevet stemmen. Eller, skrek var vel det rette ordet. Hun hadde debattert med seg selv hele dagen, om hun skulle ha noen med seg når hun snakket med ham. Så hadde hun tenkt at det var for dumt. Det var for sent nå, uansett. Men hun skulle gjort det. Noe i magen sa henne at hun var i fare. Øyeblikket etter at den tanken slo henne, skammet hun seg litt. Han var da ikke farlig.

Hun så på ham, ba ham sette seg. Han hørte henne ikke, gikk bare fram og tilbake over gulvet. -Jeg vil reise mer, oppleve mer, jeg er ikke klar for å etablere meg slik du vil, ikke enda. Han stoppet. Freste mot henne. -Jeg er så jævla lei det argumentet der, det jævla bedritne selvrealiseringspisset ditt, du brukte det når jeg foreslo at vi skulle kjøpe leiligheten også. -Og når jeg fridde til deg. Han nærmest spyttet ordene mot henne. Hun reiste seg, sto der et øyeblikk uten å finne ordene. Hun hadde øvet seg litt, men nå var alt blankt. -Jeg går, vi kommer ingen vei slik, vi får heller prates imorgen.

Hun tok vesken, og gikk mot entreen. Med ett var han foran henne. -Nei, du får ikke gå. Øynene hans var rare. Den ekle følelsen i magen vokste plutselig, spredde seg til armer og bein, hun skalv. -Ikke tull, flytt deg nå. Hun mente å høres bestemt ut, myndig og bestemt. Hun hørtes ut som et enstelig barn istedet. Hun prøvde å dytte ham vekk. Han slo henne i ansiktet. Hun frøs til. Kroppen føltes blytung, men hodet var glassklart. Hun måtte vekk.

Han hadde dratt stolen foran døra, og dyttet henne ned i sofaen rett overfor ham. Slik satt han en stund, stirret på henne, mens kjeven hans arbeidet i det bleke ansiktet. Hun så seg rundt i det velkjente rommet. Det var umulig å rekke å åpne vinduet, og hoppe ut. Og begynte hun å skrike ville han være over henne på et par sekunder. Hun tenkte på moren sin. Og lillebroren. Hun ville hjem. Nå! Panikken spredte seg som seigt, svart blekk inni henne – det føltes som om den reiste gjennom blodårene, inni hver minste kapilær, hver alveol.

Da han bråreiste seg, og kom mot henne, hikstet hun. Og kjente at hun tisset litt på seg. Han dro henne opp fra sofaen etter håret. Hun ynket seg, klarte ikke skrike, klarte ikke å dra pusten ordentlig. Ute i entreen røsket han opp døra, og slengte henne ut på trappen. Hun slo seg ikke, ble bare liggende, forvirret. Tilslutt løftet hun blikket. Han sto foran henne. Tårene rant nedover kinnene hans. -Kom deg vekk, sa han lavt. -Kom deg til helvete vekk fra meg, din faens morder. Et øyeblikk trodde hun at han skulle spytte på henne. Men han gikk bare inn, og lukket døra bak seg.

Norske jenter er horer

Han pleide å henge utafor kiosken, og vi var litt redde for ham. Ikke fordi han var mørkhudet og fremmed, men fordi han alltid slang slike bemerkninger etter oss. Det var skummelt å bli kallt hore av en voksen mann, husker jeg. Vi var vel omtrent 13, og riktignok redde for vår egen skygge – men akkurat han skremte oss skikkelig.

Jeg kom til å tenke på denne lille historien da jeg leste en post borte hos Sissel. Og jeg husker også andre, lignende opplevelser gjennom livet. Men jeg husker ikke at det noen gang ble noe ramaskrik av den grunn. Så….som Sissel også påpeker, hvorfor blir aldri denne omvendte rasismen omtalt i noen grad? Hvorfor hører vi så lite om dette? For vi vet jo at det foregår. Er det en forskjell på hvit og svart rasisme? Er vi redde for å snakke om dette, i frykt for å bli kallt rasister selv?

Han som drev min barndoms kiosk pleide å komme ut på trappa for å kjefte på mannen som kallte oss horer når han hørte det. Da ble han illsint, og skrek til kioskmannen at alle nordmenn var rasister. Jeg reflekterte ikke noe over det den gangen, jeg var bare glad for at noen passet på oss. Jeg har blitt kallt hvit hore og fitte noen ganger etter det, og blitt behandlet forferdelig respektløst av utlendinger i Norge – uten at jeg skriker at alle utlendinger er rasister av den grunn. Men jeg lurer fælt på hvorfor vi ikke snakker om dette; og hva som er de eventuelle mekanismene bak akkurat det.

Vitsen med sex – kortversjonen

Nå har jeg lest posten til Undre. Og så posten til Ars Ethica. Om vitsen med sex. Det var mange ord om noe jeg egentlig trodde forklarte seg selv; sex er godt, og vitsen er å sikre artens fortsatte eksistens. Og man kan ha det utrolig morsomt også uten reproduksjonsdelen. Kall gjerne min kortversjon for en naiv forenkling. Jeg foretrekker det framfor å analysere ihjel.

Iskwew sier i Undres kommentarfelt:

“Jeg er en enkel sjel, og tror at seksualiteten er en fysisk manifestasjon av kjærlighet. Dermed hopper jeg over både evolusjonspsykologien og det andre. Noe skal man ikke analysere sønder og sammen.”

En fysisk manifestasjon av kjærlighet. Eller av ensomhet. Eller kjedsomhet. Eller ren og skjær lyst. Hva det måtte være. Uansett feltets beste kommentar der fra Iskwew.

Da hun møtte ham. Og henne.

Gjennom vinduet kutter månen inn i rommet med tynne sølvstenger, de vever vakre mønstre i mørket. Kroppen hennes står i bue, og sølvstengene skimrer over fuktig hud. Myke lepper møter hennes, mens andre, krevende, lepper utforsker alt ved henne. Hun overgir seg totalt, ingen bevisste tanker lenger, bare nytelse.

Ingen ord. Bare lyder av velbehag, av begjær. Hender overalt, fingre flettes i hverandre. Mykt møter hardt, det harde omsluttes av det myke. Hun løftes avsted på en varm, våt bølge. Øynene lukket, hele tiden. De andre sansene tar imot alt det vakre, det deilige. Bølgene skyller over henne, varme sirkler sprer seg i kroppen, som ringer i vann, pusten hennes fyller rommet.

Hun ligger på magen. En hånd på låret hennes. En annen hånd på baken. En hånd kjæler henne langsomt over nakken. Månens sølvstenger har forsvunnet. Dampende mørke omslutter dem. De puster rolig igjen.

Finnes det noe mer irriterende?

Jeg tenkte jeg skulle ta en tur på byen ikveld, hygge meg med en pils, siden det ikke pissregner til en forandring. (Nåvel…det gråner visst til ute mens jeg skriver dette, sukk.) Hver gang jeg får en sånn god idè, fortrenger jeg det faktum at jeg på et eller annet tidspunkt i løpet av kvelden eller natta vil bli fristet til å bruke vold. Og jeg sier dere, folkens…det finnes faktisk situasjoner hvor litt god gammeldags gladvold er på sin plass.

Så – hva kan det være som provoserer fram sluggeren i en ellers så fredelig blomsterpike? Nei, det er ikke fulle, innpåslitne mannfolk – de takler jeg så fint atte. Det er bare å rulle sammen en avis, og daske dem over snuten. Og nei, det er ikke de hysteriske ølprisene i vår turistbefengte by. (Selv om de har antatt direkte fjollete dimensjoner) Ei heller er det de nevnte turister, de blir stort sett ignorert og viftet vekk – det er sånn passe effektivt. Dessuten har den delen av lokalbefolkningen med vett i skallen, forlengst skjønt å søke til de mer perifere utestedene i byen på denne tiden av året.

Ah, tenker du kanskje – er det taxikøen hjem? Klynget mellom en dritafull mann, og hans om mulige enda mer dritafulle svirebror? De som faktisk presterer å prate til deg opptil veldig lenge, uten at du skjønner et kvekk? Mens du står der, kald og våt, og gnagsårbefengt fordi du absolutt måtte ta de nye skoene du ikke har rukket å gå litt inn?

Nope, her snakker vi langt mer irriterende saker – fulle jenter. For ikke å snakke om damer, for ja – de blir verre med åra. Finnes det noe mer irriterende? I think not. De som ikke har verdighet nok til å gi seg i tide, eller ihvertfall ha vett nok til å synke sammen og sovne. Neida, de skal vakle rundt og elske alle. “Fy faen så glad jeg er i deg, asså! Hør etter da! Bryr du deg ikke om meg, eller??!”

Med klærne på halv tolv, en pupp halvveis utafor, og svømmende øyne veiver de ned glass og stoler, mens de sender sms’er til forhenværende, nåværende og fremtidige elskere – sms’er de bruker resten av uka på å angre bittert på. Inntil neste helg, hvor det er på’n igjen. Jeg får bare lyst til å gi dem et refsende klask i bakhodet og brøle; ta deg sammen! Men jeg har ikke energi nok, på det tidspunktet velger jeg gjerne bort litt vold, og stikker.

Så kommer det som virkelig hensetter meg i dyp grubling. De klarer ofte å finne noen å ligge med. Og mens jeg halvveis hører etter på fyllaharskylda-talene deres, prøver jeg etter beste evne å forstå hvilken idiot som har orket å dra spetakkelet med seg hjem, for så å faktisk knulle det. Der har du definisjonen på desperasjon.

Enkleste utvei

Hun valgte alltid enkleste utvei. Det var jo det enkleste, ikke sant? Når en konflikt nærmet seg, gikk hun sin vei. Eller lot som ingenting. For later du som ingenting lenge nok, så blir problemet stort sett borte. Det handler ofte om hvem som holder ut lengst. Og hun kunne være svært utholdende.

Han ville ha barn. Hun ville ikke. Det bygget seg opp til å bli en skikkelig konflikt. Så hun ga etter, og sa ja. Mens hun fortsatte å spise p-pillene sine i smug. For hun tenkte at han hadde litt dårlige gener. Mye galskap i den familien. Hun var svært glad i ham, men han var svak.

Når han hadde sine dårlige perioder holdt hun seg mye borte. Borte i den forstand at hun satt gjemt bak en bok, i et annet rom, eller hun forsvant ut på verdensweben. Der pratet hun med interessante mennesker, leste gode blogger, eller artikler om ting som interesserte henne.

Han ville gjerne prate når han slet slik. Om barndom og mishandling, om svik og redsel. Hun taklet det ikke, kunne ikke forholde seg til slike grusomheter. Kunne ikke se den store, flotte mannen gråte. Kunne ikke se minnene hans mørkne det vakre blikket. Så hun ventet taus på at det skulle gå over, det gjorde jo alltid det.

Han ble svært stille en periode, og hun foreslo tilslutt at han skulle begynne i terapi. Og det gjorde han. Etter en stund kom det en rastløshet over ham som hun ikke hadde sett før. Og han smilte, ofte bare ut i luften, mens blikket røpet at han var et helt annet sted. Han begynte å interessere seg for hunder, og ikke så lenge etter kom han hjem med en valp. Hun var ikke videre begeistret for dyr, og viste valpen liten eller ingen interesse. Men det virket ikke som om han la merke til det, han var opptatt med sitt.

Under et besøk i den store byen et drøyt år senere så hun ham igjen. Sammen med en kvinne løp han over den store parkplenen. De hadde hver sin hund med seg, som de kastet pinner til. Han så svært lykkelig ut, og latteren hans var sterk og hjertelig. Hun skyndte seg ut av parken før han så henne. Det var enklest slik.

En karrierekvinnes hverdag

På morgenen snubler jeg ofte i en hybelkanin, (hvem har tid til alt dette vasketullet), og da deiser jeg av og til i gulvet, slik at hele kaninens slekt fyker fram fra under kommoden i gangen. Dette fører selvfølgelig til at jeg blir irritert hele dagen, og herser med alle mine ansatte. På vei hjem tar jeg en svipp innom nærbutikken for å kjøpe frosne pizzaer til den feite, inaktive familien min, for mat skal de jo ha innimellom spilleøktene på pc, playstation og PSP.

I trafikken hjem er jeg både uhøflig og aggressiv, ligger oppå støtfangere hele veien hjem, viser fingeren – og i kø underholder jeg meg selv med å rape navnet mitt, og klø meg på mine imaginære baller. Man er da likestillt.

Vel hjemme er det på med joggebuksa, drakten min har blitt så trang, det er den uheldige bilringen jeg har pådratt meg. De inneslutta, apatiske barna mine tar hver sin Grandiosa ut av handleposene etter at de har jekket opp en kald pils til mora si. Greie barn, lager mat sjøl – jeg har tross alt en karriere å ta vare på.

Utpå kvelden setter jeg godterier på bordet, og leier et par dvd’er. Så kan barna kose seg med litt vold og sukker mens jeg går på puben med de andre karrierekvinnene. Der prater vi om hvor deilig det skal bli å komme seg på seminar igjen. Og så drikker vi, slåss litt, og sjekker opp folk.

Mannen min ser jeg sjelden, han er mye hjemme hos mora si og spiser mat laga fra bånn av, hun er typen som pynter seg, og tar på seg leppestift rett før mannen kommer fra jobb. Det hender at han syter litt, men da minner jeg ham på at nå er vi i Norge, hvor det ikke nytter å gnåle om tradisjonelle verdier og annet bakstreversk visvas. Hvis han ville hatt det annerledes fikk han dratt til Thailand, og ikke på Smuget, når han skulle på sjekker’n.

Alle trenger en pistol iblandt…..

…..tung og blank. For noen dager siden fikk jeg kjenne på mitt eget raseri, min egen avmaktsfølelse. Og det skremte meg litt, at jeg kunne føle så mye sinne mot en annen person.

Jeg gikk gjennom byen, og prøvde å sjonglere en kurv jordbær og diverse annet ræl fra handleturen min. Tilslutt måtte jeg finne en benk, og laste av litt. Så satt jeg der da, og spiste jordbær, og myste litt på turistene. Som oversvømmer byen vår, bryggene våre, utestedene våre. Irriterende. Men det er en annen historie.

På benken rett overfor meg setter det seg to menn. Den ene har solbriller, men det er noe med ansiktet hans. Noe kjent. Jeg prøver å ikke stirre. Han tar av seg solbrillene et øyeblikk, og jeg kjenner gåsehuden ta tak i huden min. Jeg får flashback, dusinvis av avissider går som en revy i hodet mitt. Som et kvalmende lysbildeshow bak pannen min. Jeg drar blikket til meg. Ser ned i bakken. Og blir plutselig overmannet av et sinne jeg sjelden har kjent på i livet.

Han har gjort det verste. Det groteske. Det grusomste. Og her sitter han, og spiser softis. Jeg hører at han ler av noe. Jeg biter tennene så hardt sammen at det gjør vondt. Tusen tanker flyr gjennom hodet, hendene mine er knyttet så hardt at neglene skjærer inn i huden. Jeg tør ikke se opp. Må konsentrere meg om å puste rolig. Han er ute. Sikkert på perm. Ofrene hans er i jorda. Og her sitter han, han får kjenne solstrålene på huden, spise is, nyte dagen. Noe de aldri mer får gjøre.

Jeg reiser meg, samler posene mine, kaster resten av bærene i en søppelkasse. Og jeg anstrenger meg hele tida for å ikke se i hans retning. Jeg går sakte forbi, og i det jeg passerer ham klarer jeg ikke la være å se opp. Blikkene våre møtes et kort sekund. Jeg spytter på ham med blikket mitt. Og håper han ser det.

Sex med uvenner

Å ha sex med en uvenn er jo noe…eh…alternativt, kanskje? Vel, been there, done that, got the t-shirt. Sex med en eks er det mange som finner veldig greit. Man kjenner jo hverandre så godt, sexen blir liksom så trygg. Du veit hvilke knapper du skal trykke på, du får tilbake det du forventer. Velkjent og, som sagt, trygt.

Men sex med en uvenn? Se, det blir litt annerledes. Man kan rett og slett gi faen. Være superegoistisk. Bare ta og ta, kreve og kreve. Du trenger ikke ta hensyn, for alt du veit skjer det neppe igjen. Så, hvem trenger å imponere da?

For hvem har ikke kjent på den nervepirrende følelsen du får når du har sex for første gang med en du bryr deg om, du er forelsket, og alt du egentlig kan tenke på er; er jeg bra nok? Liker han/hun at jeg gjør slik eller sånn? Liker han/hun kroppen min? Førstegangssexen med en du er betatt av blir ofte en litt fomlete affære, man “prøver” seg fram. Og i fortsettelsen vil man jo også gjerne være en bra elsker, så det ligger ofte et element av prestasjonsangst der i et nytt forhold en stund.

Etterhvert som man blir kjent med hverandres kropper slapper man mer av. Men man er fremdeles opptatt av at den andre skal ha det bra. Og det er fint. Slik skal det være.

Men…av og til….er det bare så deilig å kjøre full egopakke. Og, som uvenner kan man virkelig gjøre det. Du har kanskje hatt make-up sex? Vært skikkelig på krangler’n, og dere stirrer på hverandre som olme okser, før dere hiver dere over hverandre. Føles godt, ikke sant? Men, du må liksom ta litt hensyn allikevel. Det er ikke helt det samme som sex med en du ikke kan fordra.

Men, hvem pokker tenner på en man ikke tåler trynet på? Det er ikke umulig, trust me. Man kan godt mislike noen for den personen han/hun er, men likefullt tenne på dem. Mange mennesker er litt rare sånn, jeg tror neppe det bare er meg. Det er noe med total uforpliktelse, adrenalinrushet ved å være helt hensynsløs, uansett hvor ego du er får det ingen konsekvenser. Du liker dem jo ikke allikevel. Ser du dem aldri igjen er det helt greit.

Raring, tenker du kanskje….men du – don’t knock it ’till you’ve tried it.