Pinlige øyeblikk

Jeg er kjent for å være litt klønete. Eller klossete, om du vil. Jeg heller mer til uttrykket uheldig, jeg. I godt selskap har vennene mine alltid en god Lykke-anekdote på lager. Og det er jo alltid like festlig, ingen skal komme her å komme her og si jeg ikke har sjølironi. *anstrengt smil* Så hvorfor ikke blogge litt om mine topp 3 pinlige øyeblikk, for dere ler med meg, og ikke av meg, ikke sant? Ikke sant??

#3: Jeg elsker sko, og spesiellt sko med høye hæler. Til min store sorg har jeg aldri helt skjønt hvordan man skal bevege seg på dem. Så jeg ender opp med vondt fra anklene og opp til nakken etter relativt kort tid på hæler. Men på en handletur i Oslo fant jeg Skoene. De ropte på meg, og de ropte høyt. Etter endel runder med meg selv, saldoen på kontoen, og fornuften min, vant Skoene. Etter mengder med trening på stuegulvet var jeg og Skoene klare for byen.

Nede på brygga treffer jeg venninnene, og begeistret viser jeg fram Skoene, og spør om ikke jeg har lært et og annet om ganglag, kanskje? Selvfølgelig må jeg demonstrere. Og tripper elegant bortover brygga, kikker meg kjekt over skulderen etter anerkjennende blikk-og ser istedet ansiktene rope et eller annet. Som jeg ikke hører.

Ett ydmykende plask senere ligger jeg og bakser i vannet. Har du prøvd å klatre opp en sånn liten rusten drittstige med veldig våt kjole noen gang? Foran veldig mange turister og kjentfolk? Og samtidig beholde verdigheten? Glem det. Og Skoene? Vel, jeg var ikke i form til å dykke, så….

#2: Jeg skulle stå slalom for aller første gang, og uheldig som jeg er, manglet det ikke på gode råd, lett bekymring, osv fra kompisene. Jaja, hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg – og satte utfor med mot i brøstet og særs lite vett i pannen. Jeg begynte å miste kontrollen etter 30 meter, og skjærte ut i skogen. Trær og faenskap overalt, og dessverre holdt jeg meg på beina ganske lenge. For jammen kom det ikke en hytte. Visst faen, ei hytte midt i skogholtet, tenk det. Jeg hadde grei fart nå, og istedet for å prøve å velte, så får jeg total panikk – og strekker ut armene og lukker øynene.

Jeg smeller inn i hytteveggen. Og det må ha sett ufattelig dumt ut. Så glir jeg sånn pent og sakte ned på bakken, cartoonstyle. Og i snøen ved hytta sitter det en fyr og glor tomt på meg, eller tomt…han så vel heller veldig skeptisk ut. -Hva er det du driver med? Sa han. -Hva ser det ut som jeg driver med, hikstet jeg. Og så bannet jeg litt, før snørr og tårer tok over. Oppsummering: 3 brudd i armene, og en aversjon mot alt som lukter av vintersport.

#1: Kompisen min er et utømmelig lager av “morsomme” sms og mms.Til min store irritasjon sender han alt til meg. Men så fikk jeg da for en gangs skyld en småartig en. Vanskelig å forklare animasjoner, men budskapet var; “there’s a party in my pants, and you’re invited!” Heh, tenkte jeg – og sendte den til en jeg var skikkelig på flørter’n med.

Han heter det samme som min datters lærer. Jeg trykte nesten tommelen tvers igjennom mobilen i et desperat forsøk på å få til “avbryt”funksjonen. No such luck.. Og istedet for å straks sende en “jeg beklager så inderlig mye-sms” så blir jeg, idioten, sittende og spise på neglene mine. Etter en stund, hvor han da har rukket å finne ut hvem jeg er, får jeg følgende sms: “Jeg er veldig smigret. Det blir neppe kona. Vi glemmer den mld, oki?” Jeg fikk forklart meg. Men jeg er sannelig ikke sikker på om han kjøpte forklaringen min, for han hadde et sånt litt lurt “nudge-nudge”smil lenge etterpå.

Vel, det var mine pinligste øyeblikk, (hittil….) – tar du en utfordring og forteller om dine?