På veien til legen tenker jeg at jeg ikke vil være skalla brud. Ikke faen. Cellegift og bryllup er en kjip kombo. Jeg klarer ikke tenke mer på at jeg kan dø fra ungene mine. Systemet mitt går på autopilot, psyken min klarer ikke mer. Tanker om hvordan jeg skal forberede ungene på et liv uten meg er borte – jeg klarer ikke tenke de tankene flere ganger. Det føles som jeg er nær et sammenbrudd, for første gang siden diagnosen sommeren 2006 føler jeg at jeg mister grepet. Avstanden mellom forstanden min og galskap føles papirtynn. Jeg nynner forsiktig, tenker at jeg skal kjøpe en rød Primula på veien hjem. Vaske vinduer. Men det regner, dumt det da kanskje. Jeg har skrudd av tankene, skrudd av tårekanalene, skrudd av systemet. Beskytter meg desperat.
Så sitter man der. Hører legens messende stemme. Dagen har kommet, nå får jeg dommen. Jeg ser meg rundt på kontoret, tenker at gardinene hans er veldig rare, er det bare meg som ser det? Jeg er litt svimmel, nesten sjøsyk. Han burde gjøre noe med de gardinene.
Ufarlig.
Årvåken nå. Han sa ufarlig. Jeg stirrer på ham. Prøver å si noe, bare hese kvekk kommer ut. Han smiler. Munnen hans beveger seg, men inni hodet mitt er det helt stille. Ørene mine virker ikke. Jeg har bare et ord i hodet.
Ufarlig.
Spredningen var ikke spredning, det var noe helt ufarlig. De tok feil. Et kar, et nøste, en harmløs klump. Jeg klarer ikke ta inn forklaringen hans. Han klemmer meg. Sier at alt kommer i brevs form om et par dager. -Les det da, sier han, men nå må du pelle deg avgårde å leve, ser deg i april.
Jeg vaser rundt i regnet en stund. Ufarlig. Jeg sprenger nesten. Ufarlig. Ringer kjæresten. Tøffe kjæresten min prøver å ikke gråte. Ringer bestekompisen. Han ler. Sier at only the good die young, så jeg blir nok her veldig lenge. Jeg ler, og så griner jeg litt.
Ufarlig.
Jeg går hjem. Setter på “Born to be alive”. Høyt. Huset rister. Jeg danser. Som en gærning danser jeg rundt i huset. Jeg sprenger av lykke.
Ufarlig.
Vakkert. Fint. Glad.
Comment av radiohode — januar 16, 2008 @ 12:36 pm
Fine ord, tross alvoret i det.
Comment av Eugenie — januar 16, 2008 @ 12:40 pm
radiohode: Takk
Eugenie:
Comment av Mytteristen — januar 16, 2008 @ 12:41 pm
!!!!!!!!!
Godt å høre!
Comment av Sissel — januar 16, 2008 @ 1:42 pm
Sissel:
!!!!!!
Ari, eat your heart out, jeg tar grizzlyen med bare henda akkurat nå
Comment av Mytteristen — januar 16, 2008 @ 2:02 pm
Yay!! Hurra meg rundt!
Trist-vondt i magen-háp-fryktelig glad.
Alt pá, hva 30 linjer?
Veldig glad for á höre dette:D
Ha mange fortsatt fantastiske dager;)
Comment av Örn — januar 16, 2008 @ 3:05 pm
Huffda jeg bommet visst litt med min forrige kommentar. Første del av innlegget ditt satte meg litt ut av spill, og slutten ble visst borte i mine egne tanker.
Kreft skremmer meg veldig, og jeg tok del i min venns oppturer og nedturer, inntil det dessverre tok slutt.
Så jeg krysser fingrene for deg, og gir deg herved en klem!!
Comment av Eugenie — januar 16, 2008 @ 3:36 pm
Ørn:
Takk
Eugenie:
Ja, det er skremmende. Fryktelig skremmende. Takk for klemmen.
Comment av Mytteristen — januar 16, 2008 @ 4:11 pm
Nå renner tårene her. Tenk det. Ufarlig. Noen ganger er det godt når leger tar feil.
Comment av Lin — januar 16, 2008 @ 4:31 pm
Vakkert skrevet.
Gratulerer med den gode nyheten!
Comment av Andrea — januar 16, 2008 @ 5:05 pm
Lin:
Takk, kjære Lin.
Andrea:
Tusen takk.
Comment av Mytteristen — januar 16, 2008 @ 5:26 pm
Bra vennen!
Nu blir det hårete bryllup.
Comment av Sexy Sadie — januar 16, 2008 @ 11:20 pm
Sexy S:
Javisst
Klem!
Comment av Mytteristen — januar 17, 2008 @ 6:33 am
Fantastisk,Mytteristen!
*hopper-opp-og-ned*
Comment av Inni — januar 17, 2008 @ 8:44 am
Kjære Inni:
Ja! *hopper sammen med deg, og blåser i at jeg er sliten i beina fordi jeg nesten ikke har klart å sitte stille*
Comment av Mytteristen — januar 17, 2008 @ 9:34 am
Glad jeg nå mytteristen – dette var utrolig gledelig
Comment av Knut Stian Oslen — januar 17, 2008 @ 9:05 pm
Knut Stian:
Takk
Prøvde å sette ord på det, men ser at jeg ikke er i nærheten av å beskrive den eksplosjonen av følelser jeg fikk. Sliten nå, men sånn god sliten.
Comment av Mytteristen — januar 17, 2008 @ 10:44 pm
Oi…! For en fantastisk nyhet! Jeg vet ikke hva man skal si i slike situasjoner, men jeg prøver meg på et glatulerer: *gratulerer* og en klem: *klem*
Comment av mirakel — januar 18, 2008 @ 3:47 pm
Søte Mirakel:
Takk, det er mer enn godt nok
*klemmer tilbake*
Comment av Mytteristen — januar 18, 2008 @ 4:48 pm
Og enda noen taarer fant veien nedover mitt kinn…
Fantastisk herlig, Lykke!!!!
Stoerre enn stoerst klem paa vei!!!
Comment av Miss Piggy — januar 18, 2008 @ 10:30 pm
MsP:
Tusen takk, og kos deg på ferie! Klem
Comment av Mytteristen — januar 20, 2008 @ 4:28 pm
Åh!
Så ufattelig deilig beskjed å få!
Gratulerer!
Comment av lothiane — februar 3, 2008 @ 5:27 pm
lothiane:
En ubeskrivelig lettelse. Takk
Comment av Mytteristen — februar 3, 2008 @ 6:12 pm
Utrolig godt aa hoere! Etter aa ha mista x antall venner, familiemedlemmer og kjente i den groefta de siste ganske-mange-aarene er det godt aa vite at det kan gaa bra med noen ogsaa. Det er lett aa glemme! Hurra for deg – og for bryllupet som etterhvert venter:)
Naar det er sagt: Jeg kommer neppe noensinne til aa tilgi deg bildet du har oeverst paa sida di. For i utlendighet har de ikke seigmenn slik som gode gamle Nidar (?) soerger for i Norge, saa naar man faar lyst paa en skaal seigmenn maa man fylle den med anything som kan vaere erstatning. Det er daarlig gjort, egentlig…
Comment av AlterEgo — februar 4, 2008 @ 5:35 pm
AlterEgo:
Takk – og hurra ja! *danser litt enda*
Kan du ikke alliere deg med kjente i Norge, og postvesenet?
Comment av Mytteristen — februar 4, 2008 @ 6:33 pm