Iskunst fra Telemark

*******

*******

*******

Bildene er tatt idag i Nome, Telemark.

God påske, bloggere!

Denial aint just a river in Egypt

Jeg registrerer at Jarle Petterson fortsetter med sine bortforklaringer borte på iNorden. Det er så mye jeg kunne tenke meg å si i den anledning, men en annen sier det så godt - så jeg nøyer meg med å henvise dit.

Fugleperspektiv

Meningen med livet.

Jeg har min egen husfilosof på 13 år, som ofte setter meg helt ut med sine betraktninger. Som f.eks denne: (Han er da ca 9-10 år)

Du, mamma….

Ja?

Jeg har tenkt litt på noe….

Jaha? Hva da?

Meningen med livet.

Oj.. Stort tema…kom du fram til noe?

Vel…. Jeg har tenkt på at når jeg er ferdig med skolen, så skal jeg ta en utdannelse. Det tar jo en stund, og så må jeg finne en jobb jeg liker. Og så skal jeg vel gifte meg, og få barn. Og da må jeg jobbe ganske mye i ganske mange år, sånn at jeg kan gi dem mat og hus og leker og sånn. Når jeg blir for gammel til å jobbe, så er jeg vel for gammel til å ha det gøy også. Da havner jeg vel på gamlehjem, tenker jeg. Jeg skjønner ikke helt meningen med alt dette jeg, mamma – det virker ikke så veldig gøy akkurat.

Oj… Altså…. Du kommer til å oppleve mye mer enn bare det der, skjønner du. For eksempel…. Her blir jeg avbrutt:

Jaja, vi får prate om det seinere, mamma – jeg går ut og spiller basket, best å ha det gøy mens jeg kan.

Om å blogge med forskjellige identiteter – og om tillit.

Jeg har skjønt at for mange bloggere er dette skikkelig fyfy. Biiig no no. Men jeg skjønner ikke hvorfor. Det handler om tillit, sier noen. Give me a break….tillit? På nett? Må du ha tillit til en blogger for å lese, eller kommentere en post? Oj….da sliter du, spør du meg. Det er bare ord. Bokstaver på skjermen din. Du leser, gjør deg opp en mening – og velger om du vil uttrykke den meningen eller ikke. Så enkelt er det.

Så, om den bloggeren har to, eller ti, andre blogger – hvilken rolle spiller det? Føler du deg lurt da? Hvorfor det? Når du leser en post, så er det den posten du velger å reagere/ikke reagere på. Er din reaksjon avhengig av tillit? Sånt synes jeg er veldig rart. Jeg leser mange blogger, men kjenner nesten ingen her inne. Jeg aner ikke om noen av de jeg leser er en og samme person. Og det spiller ingen rolle. Jeg leser tekster. End of story. Om kirurgen Pål egentlig er søppeltømmeren Per, og samtidig konditoren Dolly, er da revnende likegyldig – så lenge tekstene engasjerer meg. Jeg hadde ikke falt sammen i hjerteskjærende indignasjon om jeg fikk vite at Per, Pål og Dolly var en og samme person – for det har absolutt ingen konsekvenser for meg som leser. Tar du sånt personlig, og føler deg lurt, så vil jeg foreslå litt frisk luft, og noen runder med deg selv.

De fleste mennesker har flere sider ved seg. Noen blogger for å slippe fram den ene siden han ikke vil vise venner og familie. Noen er seg selv, fullt og helt. Andre er avhengig av anonymitet av ulike årsaker. Om et menneske har forskjellige blogger, som uttrykker forskjellige sider av seg selv, so what? Du skal fremdeles forholde deg til det du leser – en post av gangen. Om skaphomsen Leif blogger alvorsfyllt om tilværelsen inni skapet, samtidig som han har en annen blogg hvor han snakker om helt andre ting, er du da avhengig av å vite det for å forholde deg til en av bloggene? Hvis Leif treffer noe inni deg, med sine såre tekster inne fra skapet – blir disse tekstene mindre verdt for deg om det viser seg at den andre bloggen hans handler om politiske preferanser som kræsjer med dine egne?

Jeg liker å lese blogger. Jeg liker tekster. Det er så mange å velge mellom, så mye å underholdes av om man har tid. Men jeg tar det ikke veldig alvorlig. I den grad jeg noen gang har tatt ting personlig her inne, så har det vært fordi det har gått utover noen jeg bryr meg om. Og de ytterst få gangene jeg har blitt skikkelig irritert, har også det vært relatert til RL.

Tillit er svære greier. Jeg vil gjerne ha tillit til en lege som f.eks skal fjerne indre organer hos meg. Det er ikke sikkert jeg får det, men det hadde vært fint. For det har en praktisk side. Men må jeg ha tillit til en blogger jeg leser, eller kommenterer hos? Herregud, nei. Hvorfor i all verden skulle jeg måtte ha det? Tillit til ord som flimrer over skjermen min? Flyktige bokstaver eller bilder i cyberspace? Øyeblikk med underholdning på et eller annet nivå? I think not. Tilliten min er reservert for de menneskene i livet mitt som har gjort seg fortjent til den.

I baksetet på en Granada

Vi hang på Døgnet. Den eneste døgnåpne bensinstasjonen i Tønsberg den gangen. Jeg blir fremdeles litt nostalgisk hvis jeg er innom der en lørdagskveld. Nå er det gatebilenes rike. Men fremdeles står de parkert ved siden av hverandre, høy musikk, gutter i saggebukser, og jenter med bare mager, ræva halvveis bar og L.V.vesker.

Gutta hadde ikke saggebukser på begynnelsen av 80tallet. De hadde trange bukser, tresko eller cowboystøvler, og collegegensere med Scorpions eller Maiden på. Hockeysveisen hadde inntatt/voldtatt landet, (stryk det som ikke passer), og på bilstereoene tøt Frankie ut sitt hese Darling. Vi jentene hadde bukser så trange at det var et mirakel at det noen gang ble noe på oss. Og vi hadde Young Yellow leppestift med karamellsmak. Og målet var baksetet på Trygves Granada. 2,8 l Ghia, laksetrapp, og hjulbuer så blanke at du kunne sminke deg i speilet på dem.

Jeg kom til målet. Men langt der ute i bushen, hvor man pleide å kjøre når man skulle ha seg i baksetet, fant Trygve og jeg ut at vi ikke hadde det minste lyst på hverandre. Etter litt halvhjerta fumling i baksetet, hvor han ikke engang forsøkte å jekke av meg buksa. Så vi satt på panseret på Granadaen istedet, røyka og så på stjernene. Og prata. Sånn ordentlig fint. Seinere skrøt vi hemningsløst av hverandre, som seg hør og bør, til de som spurte. Det var ikke måte på hvor hett det hadde gått for seg.

Det var tider. Gode tider.

Og i garasjen til Trygve står Granadaen enda. Like blank og fin. Trygve og jeg er ikke like blanke og fine lenger. Men trenger en av oss en flukt fra hverdagen, så tar vi en tur og ser på stjernene. For der, på panseret til Granadaen er jeg 16 år igjen. Og framtida ligger fin og ubrukt foran meg, en liten stund.

Dauhørt, anyone?

Min kjære påstår at jeg begynner å bli en smule dauhørt, dette er selvfølgelig bare vrøvl – jeg hører helt utmerket. Det er heller han som er litt utydelig, tenker jeg. Ta for eksempel idag, vi kjører inn mot byen, godt trafikkert vei. Plutselig bråstopper min bedre halvdel, og sier “Se, der er Roger, jo”. Så hyggelig, tenker jeg – og snur meg mot fortauet for å hilse på Roger. Mannen på fortauet ser litt usikkert på meg da jeg vinker entusiastisk. Det går opp for meg at jeg aldeles ikke kjenner denne Roger etter å ha myst på ham en liten stund, jeg vurderte om han kanskje hadde forandret seg veldig på ei uke, men kom til at det var usannsynlig. Mens jeg tenker fortsetter jeg å stirre på ham. (Nå ser mannen veldig skeptisk ut) Det er selvfølgelig en vilt fremmed, som forsåvidt godt kan hete Roger, men det vet ikke jeg noe om.

Så jeg snur meg litt irritert mot min kjære, for å påpeke at han står stille midt i trafikken, og at mannen ikke er Roger, og det er ganske corny å stoppe midt i travel trafikk for å veksle noen ord med Roger, som altså ikke engang er Roger, så vi burde kanskje kjøre videre?

Min kjære er opptatt av noe foran bilen. Alle bilene står stille, og midt i veien virrer en rådyrunge.

“Se, der er det rådyr, jo”

Rådyr…..Roger…..whatever. Hmfh.

En aldri så liten oppsummering fra Mytteristen

Det har vært en relativ travel uke på min front, og da mener jeg ikke bare på bloggen. Men jeg har fått endel linker, og blitt gjort oppmerksom på ting og tang av poster og kommentarer rundt omkring. Så, hvor skal jeg begynne… Jo, jeg begynner med rettferdighetsnonnen fra vest. Saklighetens egen gallionsfigur. Minneapolise har åpenbart tatt min forakt for en viss blogger dypt personlig. Hun stikker nesa si inn overalt hvor det er mulig, for å si sin hjertens mening om bloggposten min. Og i motsetning til meg, holder hun seg strengt til sak, altså. Som f.eks at jeg ikke har noe liv. Og at jeg er bitter. Jeg er også full av aggresjon, visstnok. Jeg liker åpenbart ikke livet mitt heller, derfor gjør jeg alt for å gjøre andres verre. Hun har også en spennende evne til å se inn i framtida – hun sier nemlig at hun vet at jeg ikke kommer til å gi meg. Derfor har hun, som en bold ridder i skinnende rustning, tatt på seg jobben med å være en motvekt. En motvekt mot personangrep, for det vil vi absolutt ikke ha i bloggpolis. Ikke sant?

Minneapolise går langt i å antyde at jeg har funnet på kreftsykdommen min. Det er sikkert et eksempel på den sakligheten hun etterlyser. Hun sier da altså egentlig at jeg kan ha instruert barna mine til å lyve i en gammel konflikt, jeg lar den ligge. For å få medlidenhet. For å få oppmerksomhet. For ifølge henne er det ingen i bloggpolis som vet om jeg snakker sant. (Hvilket forøvrig ikke stemmer). Ifølge henne “drar jeg fram sykdommen min hver gang jeg får folk mot meg”. Selv om det altså ikke finnes et eneste bevis på sykdommen, som hun sier. Hmm, hvordan beviser man sånt forresten? Legeerklæring? Bilder av stråleskadet buk og arr? Videosnutt fra cellegiften? Dere andre som skriver om diverse helsetilstander, noen tips om hvordan jeg skulle ha bevist min tilstand?

Jeg har skrevet om sykdommen innimellom, fordi det har gjort godt å skrive ned følelser og opplevelser rundt det å leve med kreft. Det hjelper når angsten rir som verst. Jeg har aldri skrevet for å få medlidenhet, hvorfor skulle jeg det? Jeg har gode venner og familien min som tar godt vare på meg. Men av og til gjør det som sagt godt å sette ord på orkanen av følelser en har inni seg. Og kanskje er det noen der ute i en lignende situasjon, som setter pris på å lese om akkurat det temaet? Kreft, ME, osv – kanskje kan poster om dette hjelpe noen? Når det er sagt, så setter jeg stor pris på alle kommentarene som trøster og oppmuntrer, og sender gode vibber. Takk, dere vet hvem dere er.

Kommentatorene mine, ja….de ensomme sjelene som trenger nye fritidsaktiviteter. De jeg nærmest har manipulert inn i min bakgate av en blogg. Dere som applauderer all dritt. Dere som ikke tør å mene noe imot meg. Jeg er lei meg for at dere blir omtalt slik. Det å omtale dere slik, er det som er å være saklig, skjønner dere. Minneapolise sier hun ikke vil grise til egen blogg med slike saker. Jeg antar det er derfor hun er så aktiv i alle andres kommentarfelt. Og den dagen hun skriver en post om andre bloggere hun ikke liker, da har hun ikke noe liv, altså. Istedet nøyer hun seg med å gnåle rundt hos alle andre. Men det handler bare om saken, altså. Det er derfor hun prøver å fyre oppunder gamle konflikter så fort hun har mulighet – fordi det er saklig i hennes hode, antar jeg.

Jeg skulle nok holdt meg til å skrive bare positive ting. Som f.eks hvor pen fitte jeg har. Oj, den som kunne skrive så interessant og fornuftig. Jeg skulle nok hetset Mads Larsen, for det er ok. Eller jeg kunne idioterklært røykerne, og håpet på at ingen fant ut at jeg har røyka sjøl. Jeg skulle ikke hatt sans for humor, for da kunne jeg dukket ned i den totale mangel på sjølironi, og banket opp radiohode for hånebloggen. Kanskje jeg heller skulle hatt en poll på om jeg skulle omskjære bloggere jeg er sur på? Så mange eksempler til etterfølgelse, så liten tid. Sukk.

Martin synes jeg heller skulle trene for å få ut aggresjonen min. Martin, lille venn, aggresjon er en følelse jeg har altfor lite av – hadde jeg hatt mer av den skulle jeg kasta krykkene og fått til en treningstime eller to. Men takk for tipset, det var sjempelurt! Og Helge, jeg har motorsag (som du så festlig påpeker at det er godt jeg ikke bruker), og den kunne sikkert vært nyttig på en og annen treskalle, men jeg foretrekker tastaturet.

Nei, jeg hater ikke HHS. Det er gjentatt mange steder i bloggpolis at jeg gjør det. Så, for å presisere – jeg hater ikke HHS. Jeg har bare en god dose forakt for henne, og den har mange årsaker. End of story.

Forskjellen på meg og mange av hyklerne her inne, er at jeg ikke går rundt grøten når jeg angriper. I motsetning til den infame tiskingen i krokene her, de transparente hintene, alle mailene på bakrommet, den skadefro dultingen i hverandre, så tramper jeg inn med støvlene på. Om jeg er pissed off på deg, så får du vite det. Dobbeltmoralen her stinker. Den stinker virkelig, uansett hvor mye dere parfymerer dritten før dere kaster den i ansiktet på andre.

Jeg tar meg ikke nær av gnålinga til Minneapolise, der er det hakk i plata som vanlig. I saklighetens navn, selvfølgelig. Dere andre som har funnet ut at jeg er the princess of fucking darkness – whatever. Det jeg stusser på er at de flotte prinsippene deres er verdiløse når det kommer til stykket. For angripes noen dere selv ikke liker, så studerer de fleste av dere skotuppene deres til det er over. “Dere” vet selv hvem dere er. Jeg gidder ikke ramse opp flere eksempler.

En ytringsfrihet utøvd innenfor dets lands gjeldene lovverk kan aldri bli gal. Aldri. Innenfor disse rammene finnes det ingen rett eller gal ytringsfrihet, bare ytringsfrihet.

(Sitert fra bloggen til HvaHunSa)

Mytteristen sletter kommentarer – et prinsipp fravikes.

Jeg har hatt som, ufravikelig, prinsipp å ikke slette kommentarer. Men i dette tilfelle står det mer enn prinsipper på spill – så kommentarer om et spesiellt tema blir heretter slettet. Det gjelder altså den gamle konflikten mellom Hjorthen og meg. Jeg har lovet den andre parten å ikke ta dette opp på bloggen igjen, så kommentarer som søker å nøre opp under den konflikten igjen blir slettet.

Derfor, kommer du over en slettet kommentar her på bloggen, så er det fordi det da er noen som ikke skjønner denne enkle beskjeden.