Det har vært en relativ travel uke på min front, og da mener jeg ikke bare på bloggen. Men jeg har fått endel linker, og blitt gjort oppmerksom på ting og tang av poster og kommentarer rundt omkring. Så, hvor skal jeg begynne… Jo, jeg begynner med rettferdighetsnonnen fra vest. Saklighetens egen gallionsfigur. Minneapolise har åpenbart tatt min forakt for en viss blogger dypt personlig. Hun stikker nesa si inn overalt hvor det er mulig, for å si sin hjertens mening om bloggposten min. Og i motsetning til meg, holder hun seg strengt til sak, altså. Som f.eks at jeg ikke har noe liv. Og at jeg er bitter. Jeg er også full av aggresjon, visstnok. Jeg liker åpenbart ikke livet mitt heller, derfor gjør jeg alt for å gjøre andres verre. Hun har også en spennende evne til å se inn i framtida – hun sier nemlig at hun vet at jeg ikke kommer til å gi meg. Derfor har hun, som en bold ridder i skinnende rustning, tatt på seg jobben med å være en motvekt. En motvekt mot personangrep, for det vil vi absolutt ikke ha i bloggpolis. Ikke sant?
Minneapolise går langt i å antyde at jeg har funnet på kreftsykdommen min. Det er sikkert et eksempel på den sakligheten hun etterlyser. Hun sier da altså egentlig at jeg kan ha instruert barna mine til å lyve i en gammel konflikt, jeg lar den ligge. For å få medlidenhet. For å få oppmerksomhet. For ifølge henne er det ingen i bloggpolis som vet om jeg snakker sant. (Hvilket forøvrig ikke stemmer). Ifølge henne “drar jeg fram sykdommen min hver gang jeg får folk mot meg”. Selv om det altså ikke finnes et eneste bevis på sykdommen, som hun sier. Hmm, hvordan beviser man sånt forresten? Legeerklæring? Bilder av stråleskadet buk og arr? Videosnutt fra cellegiften? Dere andre som skriver om diverse helsetilstander, noen tips om hvordan jeg skulle ha bevist min tilstand?
Jeg har skrevet om sykdommen innimellom, fordi det har gjort godt å skrive ned følelser og opplevelser rundt det å leve med kreft. Det hjelper når angsten rir som verst. Jeg har aldri skrevet for å få medlidenhet, hvorfor skulle jeg det? Jeg har gode venner og familien min som tar godt vare på meg. Men av og til gjør det som sagt godt å sette ord på orkanen av følelser en har inni seg. Og kanskje er det noen der ute i en lignende situasjon, som setter pris på å lese om akkurat det temaet? Kreft, ME, osv – kanskje kan poster om dette hjelpe noen? Når det er sagt, så setter jeg stor pris på alle kommentarene som trøster og oppmuntrer, og sender gode vibber. Takk, dere vet hvem dere er.
Kommentatorene mine, ja….de ensomme sjelene som trenger nye fritidsaktiviteter. De jeg nærmest har manipulert inn i min bakgate av en blogg. Dere som applauderer all dritt. Dere som ikke tør å mene noe imot meg. Jeg er lei meg for at dere blir omtalt slik. Det å omtale dere slik, er det som er å være saklig, skjønner dere. Minneapolise sier hun ikke vil grise til egen blogg med slike saker. Jeg antar det er derfor hun er så aktiv i alle andres kommentarfelt. Og den dagen hun skriver en post om andre bloggere hun ikke liker, da har hun ikke noe liv, altså. Istedet nøyer hun seg med å gnåle rundt hos alle andre. Men det handler bare om saken, altså. Det er derfor hun prøver å fyre oppunder gamle konflikter så fort hun har mulighet – fordi det er saklig i hennes hode, antar jeg.
Jeg skulle nok holdt meg til å skrive bare positive ting. Som f.eks hvor pen fitte jeg har. Oj, den som kunne skrive så interessant og fornuftig. Jeg skulle nok hetset Mads Larsen, for det er ok. Eller jeg kunne idioterklært røykerne, og håpet på at ingen fant ut at jeg har røyka sjøl. Jeg skulle ikke hatt sans for humor, for da kunne jeg dukket ned i den totale mangel på sjølironi, og banket opp radiohode for hånebloggen. Kanskje jeg heller skulle hatt en poll på om jeg skulle omskjære bloggere jeg er sur på? Så mange eksempler til etterfølgelse, så liten tid. Sukk.
Martin synes jeg heller skulle trene for å få ut aggresjonen min. Martin, lille venn, aggresjon er en følelse jeg har altfor lite av – hadde jeg hatt mer av den skulle jeg kasta krykkene og fått til en treningstime eller to. Men takk for tipset, det var sjempelurt! Og Helge, jeg har motorsag (som du så festlig påpeker at det er godt jeg ikke bruker), og den kunne sikkert vært nyttig på en og annen treskalle, men jeg foretrekker tastaturet.
Nei, jeg hater ikke HHS. Det er gjentatt mange steder i bloggpolis at jeg gjør det. Så, for å presisere – jeg hater ikke HHS. Jeg har bare en god dose forakt for henne, og den har mange årsaker. End of story.
Forskjellen på meg og mange av hyklerne her inne, er at jeg ikke går rundt grøten når jeg angriper. I motsetning til den infame tiskingen i krokene her, de transparente hintene, alle mailene på bakrommet, den skadefro dultingen i hverandre, så tramper jeg inn med støvlene på. Om jeg er pissed off på deg, så får du vite det. Dobbeltmoralen her stinker. Den stinker virkelig, uansett hvor mye dere parfymerer dritten før dere kaster den i ansiktet på andre.
Jeg tar meg ikke nær av gnålinga til Minneapolise, der er det hakk i plata som vanlig. I saklighetens navn, selvfølgelig. Dere andre som har funnet ut at jeg er the princess of fucking darkness – whatever. Det jeg stusser på er at de flotte prinsippene deres er verdiløse når det kommer til stykket. For angripes noen dere selv ikke liker, så studerer de fleste av dere skotuppene deres til det er over. “Dere” vet selv hvem dere er. Jeg gidder ikke ramse opp flere eksempler.
En ytringsfrihet utøvd innenfor dets lands gjeldene lovverk kan aldri bli gal. Aldri. Innenfor disse rammene finnes det ingen rett eller gal ytringsfrihet, bare ytringsfrihet.
(Sitert fra bloggen til HvaHunSa)
