Vi hang på Døgnet. Den eneste døgnåpne bensinstasjonen i Tønsberg den gangen. Jeg blir fremdeles litt nostalgisk hvis jeg er innom der en lørdagskveld. Nå er det gatebilenes rike. Men fremdeles står de parkert ved siden av hverandre, høy musikk, gutter i saggebukser, og jenter med bare mager, ræva halvveis bar og L.V.vesker.
Gutta hadde ikke saggebukser på begynnelsen av 80tallet. De hadde trange bukser, tresko eller cowboystøvler, og collegegensere med Scorpions eller Maiden på. Hockeysveisen hadde inntatt/voldtatt landet, (stryk det som ikke passer), og på bilstereoene tøt Frankie ut sitt hese Darling. Vi jentene hadde bukser så trange at det var et mirakel at det noen gang ble noe på oss. Og vi hadde Young Yellow leppestift med karamellsmak. Og målet var baksetet på Trygves Granada. 2,8 l Ghia, laksetrapp, og hjulbuer så blanke at du kunne sminke deg i speilet på dem.
Jeg kom til målet. Men langt der ute i bushen, hvor man pleide å kjøre når man skulle ha seg i baksetet, fant Trygve og jeg ut at vi ikke hadde det minste lyst på hverandre. Etter litt halvhjerta fumling i baksetet, hvor han ikke engang forsøkte å jekke av meg buksa. Så vi satt på panseret på Granadaen istedet, røyka og så på stjernene. Og prata. Sånn ordentlig fint. Seinere skrøt vi hemningsløst av hverandre, som seg hør og bør, til de som spurte. Det var ikke måte på hvor hett det hadde gått for seg.
Det var tider. Gode tider.
Og i garasjen til Trygve står Granadaen enda. Like blank og fin. Trygve og jeg er ikke like blanke og fine lenger. Men trenger en av oss en flukt fra hverdagen, så tar vi en tur og ser på stjernene. For der, på panseret til Granadaen er jeg 16 år igjen. Og framtida ligger fin og ubrukt foran meg, en liten stund.
