På vei til krabbefiske

Pain is temporary. Glory is forever. #3

Hender

Jeg ser på hendene hennes. Vi ligger på hver vår sofa, sløver litt. Hun fikler med en mp3spiller, leter etter en sang, kjappe fingre flyr over de bittesmå knottene. Neglene har avskallet svart og lilla neglelakk, ingen ringer, bare fargerike armbånd. Hun mumler. Eller synger med. Jeg er ikke sikker.

Jeg lukker øynene. Tenker på små, lubne hender. Stutte små fingre, som fikler med en Brio kassettspiller i plast. Hvit, gul grønn og blå. En liten pekefinger hvitner når hun trykker ned den røde playknappen. På ringfingeren har hun en liten ring med en marihøne i plast. Og når hun finner sangen hun leter etter smiler hun med fine bollekinn. Og synger med. Danser litt i liten rosa kjole med jordbær på.

Snart 16 nå. Vet alt. Kan alt. Tøffest i gata. Ironisk distanse til det meste. Unntatt Fall Out Boy. Og My Chemical Romance. Det må man ikke tulle med, har jeg erfart.

Men inni meg har jeg masse bilder av ei lita jente med lubne fingre og rosa kjole – og av og til blir jeg så ømhjerta at jeg må knusekose litt på henne. Hu ser veldig oppgitt ut da. Men jeg kjenner at hun klemmer tilbake.

Pain is temporary. Glory is forever. #ll

Pain is temporary, glory is forever

Foto: Maria Mytterist

radiohode er borte

Bloggby har mistet en god blogg. Og det er faen så synd. Jeg kommer virkelig til å savne den bloggen. Jeg kommer til å savne klokskapen, elegansen, de flotte fortellingene, engasjementet, og ikke minst evnen til å få meg til å smile.

Når det er sagt, og jeg vet det jeg vet, så forstår jeg deg godt, radiohode. Jeg håper nattesøvnen din kommer tilbake nå.

Dette er en Lykkeplante, den kan du plante ved trappa til det lille huset i skogen, så får du masse sommerlykke. Og så har du noe fint å se på når du nyter kaffen på trappa på morgenen.

Mot Veierland

Detaljer fra ferjeleiet, på vei mot vakre Veierland, en mild aprilkveld. Og der finner du hvite blåveis.

Om aprilspøker, (for oss som har humor)

Aprilspøker kan være morsomme. Jeg har selv utsatt omgivelsene for endel pranks, og folk tar det stort sett med humor. Selv har jeg gått fem på mange ganger – og ledd godt når spøken har blitt avslørt. Bortsett fra en gang, da gråt jeg så snørr og tårer rant. Dette var på 70tallet en gang. Lita jente med store øyne sto i kø utafor CC-senteret, der skulle de vise fram to haiunger som var fanget i Drammenselva. Forventningen sprengte i det vesle brystet mitt, ettersom køen mot det store akvariet minket. Jeg hadde en liten hai i grå plysj hjemme i senga, og kunne knapt vente på å få se en ekte. I bassenget duppet det et par plasthaier med påskriften; aprilsnarr! Mormor var rasende, jeg var utrøstelig. Men i ettertid er det jo ganske morsomt. Litt. *host* (Jeg var ca 5, ok??)

Idag er det mye småmorsomt å se i nettavisene. I Telemarksavisa fortelles det at du kan stille på kaia i Langesund, og kjøpe vannskada taxfreevarer til gruelig gode priser. Noen vil garantert stille. I Tønsbergs Blad opplyses det at du må ha legeattest for tunnelfobi for å kjøre utenom den nye tunnelen rundt sentrum, ellers blir det 30 kr i gebyr hver gang. Noen går sikkert på den også.

I Bloggpolis er det også tilløp til festligheter – og jeg har flirt godt i morgentimene. Men det morsomste er indignerte poster om at “dere lurer ikke meg, nei – der ødela jeg spøken, hæhæ!!”. Humørløsheten får liksom et ansikt. Og det er en god stund siden vedkommende var 5, for å si det slik. Det er ikke alltid så greit, dette med humor