På søndag dro vi opp til slektsgården til gubben, Mevasstaul, i Kviteseid i Telemark. Jeg har ikke vært der før, vi snakker om plassen der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Vi snakker ødemark. På veien oppover hadde jeg assosiasjoner til både Villmark, Fritt vilt, og Rovdyr. Og bittelitt Død snø. Gubben min har aldri bodd der utenom en og annen sommerferie,, men svigerfar vokste opp der, og bodde der da han traff svigermor. Og da hun viste meg veien de måtte gå den gangen for å treffe hverandre….åh, himmel…der har kjærligheten vært sterk!
Svigermor var byjente fra Porsgrunn, og jeg kan bare forestille meg hvilken overgang det må ha vært. Det var ikke skikkelig vei der den gangen, så hun måtte gå et langt stykke fra bussholdeplassen nede ved hovedveien, opp til et vann, der kjæresten ventet for å ro henne over. Så gikk de gjennom en skog før de kom opp til gården. Romantisk, or what?
Her er noen glimt fra Mevasstaul:
*



“Her levde Anne Golid. 1777 – 1863. Ei rik kjelde av eventyr, soger og folkeviser”




Gunhild HansDotter Mevasstaul var gubbens farmor, og dette stabburet har sønnene hennes (8 stk) bygget til henne.