I terapi

Jeg er redd for gresshopper. Veldig redd. Idag har jeg tatt bilder av hva jeg tror er gresshoppebabyer. De var ca 7 mm lange. Stort nok for meg. La oss kalle det terapi.

It`s oh so quiet

Et røykfritt liv

Jeg kan like godt proklamere det for alle mine ca 30 lesere. Adding to the pressure:

Jeg har akkurat slutta å røyke. Imorgen er en helt spesiell dato for meg. Og derfor valgte jeg allerede tidlig i mai at jeg skulle bli røykfri akkurat den 25 juni. Jeg tok min siste sigarett på terrassen rett før midnatt, så gikk røykestæsjet mitt i søpla.

Jeg har psyka meg opp i 5 uker. Og hatt lange indre monologer om røyking. Jeg begynte da jeg var 17, det betyr at jeg har røyka i nesten 25 år. Det er tida nå. Jeg har trappa langsomt ned, og kuttet bort i situasjoner hvor jeg vanligvis røyker. Skifta merke etterhvert, til noe skikkelig ræl som smakte pøkk. Alle monner drar.

Jeg slutta ikke da jeg fikk kreft.  Jeg klamra meg til røyken mer enn noensinne. Radiumhospitalet er vel det siste sykehuset i landet som har (flere) røykerom. Har du vært der, så skjønner du hvorfor.

I mai i år oppdaget legen min at jeg har familiært høyt kolesterol. Det betyr enda flere medisiner, resten av livet. I tillegg har jeg diabetes, så oddsen for å tryne over med hjerteinfarkt relativt tidlig, er høy. Kvinnene i min familie har dødd av hjerte/karsykdommer tidlig i 60årene, alle sammen. Mora mi fikk sitt første infarkt da hun var 42 år. Jeg er heldig. Jeg har fått medisiner. Allikevel har jeg litt av en jobb foran meg. Kostholdet må bedres, jeg må prøve å finne en måte å trene på som bekkenet tåler. Det er en smule…morkent, kan man si. Legen min sier det er en uheldig bivirkning av å få ei atombombe mot de nedre regioner. Funny guy. Alternativet til strålinga var en tidlig død. Så det er greit, jeg tar de bivirkningene. Men treningsmetoder…tja, får se hva fysioterapeuten min tryller fram.

Men det viktigste jeg kan gjøre er å slutte å røyke. Så da får jeg gjøre det. For å overleve kreft, for så å vippe over av hjerteinfarkt eller slag før jeg er 50….neeh, det gidder jeg ikke, altså.

Fra Botanisk hage

Creme

Harvest

10 år. Here`s to ends. And new beginnings.

Minstejenta mi avsluttet barneskolen denne uka. På tirsdag var det høytidelig bankett på skolen, og vi sa farvel til lærere, og elever som skal begynne på andre skoler. Til høsten venter ungdomsskolen, og nye utfordringer for henne. Eldstejenta mi bytter linje på videregående, og skal også skifte skole. Sønnen min skal begynne i 10 klasse, og det byr jo også på en del utfordringer – til våren skal han velge videre utdanning. Selv vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre til høsten – det står mellom å fullføre en bachelor i sosiologi på høyskolen, eller å satse på en høyst usikker framtid som fotografstudent. Jeg skal bestemme meg i sommer, og uansett hva det blir så kan det bli tøffe tak. Jeg har endel fysiske hindringer pga skader etter kreftbehandlinga, men jeg har også en beinhard vilje og motivasjon – så jeg skal uansett klare det jeg går inn for.

Da jeg satt på banketten og så på diverse underholdningsinnslag, vandret tankene mine litt. I disse dager er det 10 år siden jeg ble aleine med 3 unger. Det har vært et 10år fyllt med uendelig mye glede og fine stunder, men også harde tak og tryneturer. Jeg har ikke hatt avlastning, eller samværsordning – ungene har ikke besteforeldre som stiller opp, og jeg har ikke tanter og onkler til dem heller. Noen av disse 10 årene har vært preget av ekstremt dårlig økonomi, usikker boligsituasjon, og flytting fra alt som var kjent for ungene. Jeg har hatt noen våkenetter underveis fyllt med angst og usikkerhet, og redsel for å ikke klare det. Ikke fikse tilværelsen som den eneste som elsket, og som kunne ta seg av disse 3 ungene. Den ensomme følelsen unner jeg ingen.

Vel, jeg klarte det. Jeg fikk møysommelig vevd et slags nettverk rundt ungene og meg selv da vi flytta til min barndoms øy. Slike ting tar tid når man har bodd et annet sted i mange år. Det har vært uendelig mange foreldremøter, forestillinger, avslutninger, legebesøk, sykehusopphold, osv, hvor jeg mer enn noe annet har ønsket meg ett menneske til her i verden som er glad i dem, og bryr seg om dem, en å snu seg til og si;  ”så flink h*n er!”  Det har vært tøft å takle alle disse tingene, hver eneste en av dem, alene. Men det gikk det også.

Da jeg ble syk for tre år siden var jeg sikker på at nå, nå ryker det. Nå går det rake veien til helvete.  Dette klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å kjempe for å overleve samtidig som jeg skal beskytte ungene gjennom dette også. Så mye styrke har jeg ikke. Trodde jeg. For når det synker inn….at du må….da klarer du det. Du spyr og sover, svetter og rister, du holder ut smerter, redsel og dødsangst – og så smiler du til 3 unger som trenger det mer enn noe annet i verden. Et smil fra mamma, en forsikring om at dette skal vi klare. Slik kom vi oss gjennom dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Jeg møtte mennesker på Radiumhospitalet som døde, en etter en. Og etterpå måtte jeg dra hjem til ungene mine og fortelle dem at dette skal vi klare. Og mene det. Hårda bud.

Det var da jeg ble frisk igjen at jeg forsto hvor sterk jeg egentlig har blitt gjennom disse 10 årene. Og det er jeg så inni helvete stolt av. Jeg er stolt av å ha gjort jobben for to foreldre helt alene. Jeg er stolt av å ha oppdratt så fine, flotte unger. Når hun står på scenen svulmer hjertet mitt, når han kommer hjem med en 6`er til kjenner jeg en dyp tilfredsstillelse, når hun viser sine kreative sider blir jeg imponert. Når de er lykkelige, når de er glade, når de oppnår gode resultater, når de når sine mål, når de tar utfordringer på strak arm – da tenker jeg: Dette er belønningen. For 10 innholdsrike år med en uendelighet av små og store opp- og nedturer, problemer, utfordringer, og tilsynelatende uoverstigelige fjell og stupmørke regnvåte veier som vi har forsert sammen, nærmest på trass.

Nå ligger det en deilig sommer foran oss. Lange, late dager i sola. Tur til mitt elskede Jæren. Til høsten tar vi fatt på våre ulike utfordringer. Vi klarer det også. Man kommer langt med kjærlighet og trass. Here`s to ends. And new beginnings.

Nå skal jeg lene meg tilbake i solstolen med pus på fanget, se på jordbærene mine som rødmer, hagen som blomstrer, og glede meg til grillfesten vi skal ha imorgen. God sommer!

Linselus

Jeg skulle egentlig bare fotografere litt rundt i hagen….

….bl.a synes jeg denne optimistiske buska strakk seg så fint mot sola….

….jeg hørte det summe høyt forbi øret, og trykte ned utløseren i forskrekkelsen. Da jeg kikka på bildene på pc`en etterpå,  dukket denne vesle linselusa opp.  Søt var den

Barns manglende rettsvern – igjen.

Barns rettsvern i Norge imponerer stadig. Denne gangen dreier det seg om en hjertesyk 8åring fra Telemark.

Jenta var bare 7 år da naboen på 63 år forgrep seg på henne. Han blir dømt for overgrepene. Jentas familie søker om oppreisning på kr 60.000 fra mannen. Kravet blir avvist i Aust-Telemark tingrett. Retten finner det nemlig ikke særdeles skjerpende at jenta bare var 7 år da det skjedde.

IKKE særdeles skjerpende…!

Familien anker til Agder lagmannsrett, de finner ikke noe å utsette på tingrettens behandling, og avviser anken hennes.  Så dømmer de henne til å betale overgriperens saksomkostninger! Jepp, du leste riktig – hun måtte betale ham. Ikke de store summene, men det spiller ingen rolle. Dette er hinsides all fornuft.

63åringen visste at jenta var hjertesyk da han forgrep seg på henne. Det er sikkert ikke skjerpende, det heller.

Familien strever nå med å få solgt leiligheten, så de slipper å fortsette å være nabo med overgriperen, som for øyeblikket soner dommen for overgrepene.

Han fikk 5 mnd fengsel for å utføre de seksuelle overgrepene mot den lille hjertesyke jenta.

Sommernatt i Stavern