Jeg kan like godt proklamere det for alle mine ca 30 lesere. Adding to the pressure:
Jeg har akkurat slutta å røyke. Imorgen er en helt spesiell dato for meg. Og derfor valgte jeg allerede tidlig i mai at jeg skulle bli røykfri akkurat den 25 juni. Jeg tok min siste sigarett på terrassen rett før midnatt, så gikk røykestæsjet mitt i søpla.
Jeg har psyka meg opp i 5 uker. Og hatt lange indre monologer om røyking. Jeg begynte da jeg var 17, det betyr at jeg har røyka i nesten 25 år. Det er tida nå. Jeg har trappa langsomt ned, og kuttet bort i situasjoner hvor jeg vanligvis røyker. Skifta merke etterhvert, til noe skikkelig ræl som smakte pøkk. Alle monner drar.
Jeg slutta ikke da jeg fikk kreft. Jeg klamra meg til røyken mer enn noensinne. Radiumhospitalet er vel det siste sykehuset i landet som har (flere) røykerom. Har du vært der, så skjønner du hvorfor.
I mai i år oppdaget legen min at jeg har familiært høyt kolesterol. Det betyr enda flere medisiner, resten av livet. I tillegg har jeg diabetes, så oddsen for å tryne over med hjerteinfarkt relativt tidlig, er høy. Kvinnene i min familie har dødd av hjerte/karsykdommer tidlig i 60årene, alle sammen. Mora mi fikk sitt første infarkt da hun var 42 år. Jeg er heldig. Jeg har fått medisiner. Allikevel har jeg litt av en jobb foran meg. Kostholdet må bedres, jeg må prøve å finne en måte å trene på som bekkenet tåler. Det er en smule…morkent, kan man si. Legen min sier det er en uheldig bivirkning av å få ei atombombe mot de nedre regioner. Funny guy. Alternativet til strålinga var en tidlig død. Så det er greit, jeg tar de bivirkningene. Men treningsmetoder…tja, får se hva fysioterapeuten min tryller fram.
Men det viktigste jeg kan gjøre er å slutte å røyke. Så da får jeg gjøre det. For å overleve kreft, for så å vippe over av hjerteinfarkt eller slag før jeg er 50….neeh, det gidder jeg ikke, altså.
