Stormen kommer

Jeg har funnet en tursti ute på øya, og i går kveld fant jeg ut at den måtte prøves. Så inn i skauen med barn,mann, venninne, kamera og bikkje bar det. Løypa var kjempefin, det er godt for bekkenet å gå på myk skogbunn.

Lufta ble  klam og rar etterhvert, og da vi kom ut i åpent landskap skjønte vi hvorfor. Vi så stormen komme, himmelen var et fantastisk skue, og jeg måtte selvfølgelig ta noen bilder. Ergo rakk vi ikke hjem før det dundret løs, og jeg må innrømme at hjertet slo ekstra fort når det gnistret rundt ørene mine. Men, for å sitere min datter; “Nå kjenner jeg at jeg lever.”

Jaggu gjorde jeg det.