Barns manglende rettsvern – igjen.

Barns rettsvern i Norge imponerer stadig. Denne gangen dreier det seg om en hjertesyk 8åring fra Telemark.

Jenta var bare 7 år da naboen på 63 år forgrep seg på henne. Han blir dømt for overgrepene. Jentas familie søker om oppreisning på kr 60.000 fra mannen. Kravet blir avvist i Aust-Telemark tingrett. Retten finner det nemlig ikke særdeles skjerpende at jenta bare var 7 år da det skjedde.

IKKE særdeles skjerpende…!

Familien anker til Agder lagmannsrett, de finner ikke noe å utsette på tingrettens behandling, og avviser anken hennes.  Så dømmer de henne til å betale overgriperens saksomkostninger! Jepp, du leste riktig – hun måtte betale ham. Ikke de store summene, men det spiller ingen rolle. Dette er hinsides all fornuft.

63åringen visste at jenta var hjertesyk da han forgrep seg på henne. Det er sikkert ikke skjerpende, det heller.

Familien strever nå med å få solgt leiligheten, så de slipper å fortsette å være nabo med overgriperen, som for øyeblikket soner dommen for overgrepene.

Han fikk 5 mnd fengsel for å utføre de seksuelle overgrepene mot den lille hjertesyke jenta.

Dommen

Stefaren som drepte 8 år gamle Christoffer ble idag dømt til 8 års fengsel i ankesaken som har gått for Agder lagmannsrett. Det er 1 år lenger enn aktors påstand, men allikevel altfor lite.

8 år. For et barns liv. Skammelig.

Men man bør vel bare være takknemlig for at han endelig ble dømt. Saken har jo, absurd nok, vært henlagt to ganger.

Nå kan man bare håpe at noen kan hjelpe moren, som sitter igjen med ansvaret for et spedbarn. For hun har så langt vist at hun ikke kan ha ansvar for et barn.

Avmakt og raseri

Christoffer:


• 18.09.1996-02.02.2005
• Døde etter mishandling. Under obduksjon ble det funnet et 17 cm langt brudd på hodeskallen
• I oktober 2008 ble stefaren funnet skyldig i mishandling med døden til følge. Han har anket dommen på seks års fengsel, som dermed ikke er rettskraftig
• Denne måneden skal ankesaken opp for lagmannsretten,. Ifølge Fylkesmannen ble gutten sviktet av både skole og helsepersonell
• Ingen meldte fra om overgrepene gutten var utsatt for. Stefaren har nylig fått barn med Christoffers mor.
• Paret bor i perioder i en campingvogn på Østlandet

Jeg klarer ikke å slippe taket i denne saken. I motsetning til en av de feigeste menneskene jeg har hørt om:

I forbindelse med det grusomme drapet på 8 år gamle Christoffer fra Vestfold, sier en av mødrene i guttens kameratflokk følgende til Dagbladet:

— Han var en urolig gutt, men en alle ble glade i. Det er en tragisk sak, men vi ønsker ikke å blande oss inn. Dette er lite lokalsamfunn der alle kjenner alle, sier en mor.

What?? Hva slags holdning er det??  

Les denne linken, dette er i Norge. I 2005 skjedde dette. Og ingen gjorde noe.

I denne campingvogna bor et lite barn, født i januar i år. Sammen med sin mor, som valgte å føde barnet til morderen som drepte sønnen hennes:

campingvogna

(Foto: Thomas Rasmus Skaug)

Under oppslaget i Dagbladet jeg linker til, finner du en del blogger om denne saken. I den førstes kommentarfelt linkes det til full identifisering av foreldrene, navn og bilde. 

Jeg har stirret på det bilde lenge. Og kjent på de mest primitive sidene av meg selv.

La oss håpe denne ynkelige drapsmannen ikke dreper dette nye barnet også. For om han prøver, så er det ikke sikkert noen vil se det. Kanskje lukker de øynene igjen.

Slik de  gjorde da han pinte Christoffer til døde.

Måtte de brenne i helvete

I Kodal, utenfor Tønsberg, døde en liten gutt på 8 år hjemme i sengen sin 2 februar 2005. Munnen og nesen hans var stoppet igjen med papir. I hodeskallen hadde han et 17 cm langt brudd, han hadde også store hodeskader, knusningsskader i kinnet, og skader på armer, ben og kropp. I tinningen hadde han avtrykk som lignet strukturtapetet på veggene i rommet hans.

Før dette kom den vesle gutten på 8 år til Barnesenteret på Sentralsykehus med følgende skader: (Fra sykehusjournalen)

«Rikelig med hematomer (bloduttredelser) rundt øyne og kinn, blodrester i munnvikene. Det var også arr i ganen.»
Ved innleggelse ved Barnesenteret ble det påvist: «Hudavskrapning og en hevelse midt i pannen og til venstre for pannen. Gutten hadde skade i venstre kinn, blåveis rundt venstre øye, litt tørket blod i munnvikene.»

Ingenting skjedde.

Senere kom han på skolen, ved flere anledninger,  med forskjellige skader, bl.a blåveiser og brannsår. Rektor hadde et møte med guttens kontaktlærer, assistent og leder ved Kodal skoles SFO.

De kontaktet ikke barnevernet.

Helsetilsynet kom nylig med en rapport hvor både sykehuset og Kodal skole får knusende kritikk. Barneombud Reidar Hjermann forlanger i desember 2008 at hver stein i saken skal snus. Besteforeldrene til gutten har kjempet en lang kamp for å få saken belyst, og for retten, etter at den i første omgang ble henlagt.

På sykehuset vil ikke guttens stefar at det skal foretas en obduksjon – han vil ha en rask begravelse. Sykepleiere reagerer på mannens oppførsel. Stefaren blir i oktober 2008 dømt til 6 års fengsel for legemsbeskadigelse med døden til følge under særdeles skjerpende omstendigheter. I dommen fra Tønsberg tingrett står det følgende:

«Det dreier seg om alvorlig mishandling begått over lang overfor en forsvarsløs gutt på 8 år og 5 måneder. Gutten må i den siste tid han levde ha hatt en forferdelig tid, med kontinuerlig redsel for hva som ventet han i hjemmet»

Dommen er anket, og ikke rettskraftig. Stefaren hevder sin uskyld, og mener at gutten skadet seg selv. Gutten hadde aldri noen slike skader før stefaren kom inn i bildet. 8åringens mor bor fremdeles sammen med stefaren, og fikk ved nyttårstider et barn med mannen. Besteforeldrene, som har kjempet for sitt døde barnebarn, har ingen kontakt med datteren, og har ikke sett sitt nye barnebarn.

Alle sviktet 8åringen. Måtte de ansvarlige, og de skyldige, brenne i helvete for dette.

Jeg – en reaksjonær, bakstreversk quisling

Oh, the flashbacks.

Da Hjorthen og jeg fikk barn (3 stykker i løpet av 4 år, ikke verst), var vi ganske enige om at vi ikke ville bruke barnehage. Jeg husker en heftig debatt på 90tallet om barnehager, og jeg husker en pedagog ved navn Christian Beck ved UiO – som satte ord på det jeg hadde tenkt om å ha små unger i barnehage.

Jeg jobbet i en barnehage i ca 6 måneder da jeg var 19. Det var for meg en skremmende opplevelse. Støynivået, stresset, gråtinga på morran, kø for å tisse, spise, få trøst og oppmerksomhet, og den jævlige bepuslingen, (Anders, 4 år: Jeg vil ikke perle, jeg lager garasje. Pedagog, 30 something: Jo, Anders, det står i dagsplanen at nå skal vi perle. Anders: *skjønner ikke en dritt, og blir lei seg*) Jeg så unger som åpenbart ikke hadde det så bra, triste unger som trakk seg inn i seg sjøl, som ikke taklet disse store gruppene, det var vondt å se på. Jeg så barnehagepersonell som smilte til foreldrene deres, og sa at de hadde hadde hatt enda en super dag sammen – det var så mye greiere, de ville jo hjem de også. Jeg holdt ut i 6 måneder.

Anyway, vi valgte bort barnehage. Og SOM jeg har fått høre det gjennom åra. Jeg har blitt kallt alt fra en reaksjonær tulling, til en quisling i kvinnekampen. (Også kvinnekamp da, mitt hjertebarn. Not.) Jeg mener fremdeles at barnehage er for foreldrene, ikke barna. Og nå, når debatten blusser opp igjen, føler jeg det like sterkt. Spesiellt når det insinueres at barn har det bedre i barnehage, enn hjemme, og du er temmelig teit hvis du ikke skjønner det. Kanskje til og med dårlige foreldre?  Hva slags føkkings skrekkpropaganda er det?? Jeg er så lei av den sosialdemokratiske kverna at jeg spyr.

Jeg vet at noen må. At noen ikke har et valg. Og at noen barn trenger barnehagen i forhold til hjemmesituasjonen. Men! Det er også mange som velger lommeboka framfor å lytte til hjertet. Vi forsaket mye den gangen, Hjorthen og jeg. Vi leide leiligheter av ymse standarder, vi hadde stort sett ikke bil, ferie var et fremmedord, og vi hadde stramt budsjett bestandig. Men vi hadde god tid, vi fikk være der for alle framskritt og milepæler, sorger og gleder. Og det er jeg så inderlig takknemlig for, jeg har aldri – ikke en eneste gang – følt at jeg har gått glipp av noe, eller ofret noe personlig sett.

Jeg angrep sjelden tilbake, men jeg tenkte mitt. Og noe av det jeg tenkte var at noen av mine kritikere var misunnelige på den fantastiske tiden vi fikk med ungene hjemme. Men, redselen for å være politisk ukorrekt var åpenbart større enn viljen til å sette ungene først. Jeg har hatt gråtende venninner ved kjøkkenbordet, utslitte og bitre – allikevel var terskelen for høy når det gjaldt å følge instinktene sine. Greit nok, vi foretar alle våre valg. Men ingen skal komme å fortelle meg at du ikke er egoistisk hvis du leverer fra deg en 1åring i barnehagen kl 7 om morran hvis du ikke absolutt må. Det følger med et ansvar i det å bli foreldre, og det strekker seg litt lenger enn å dekke de basale behovene. Dessuten blir svært få 1åringer spesiellt imponert over at foreldrene har 2 biler, hytte og gromt hus.

Avslutninger, blanke øyne, vemod, og festivalfeber

Prinsessa mi fyller 16, og dagen feires på Hovefestivalen imorgen. Hun er ferdig med 10 klasse, har allerede fått plass på videregående (etter et strålende intervju) – og imorgen skal hun altså se favorittbandet sitt, amerikanske Panic At The Disco, på Hove. Og ikveld har hun festivalfeber.

Vi snakker blodfan her.

Hun har blogget så varmt om bandet i det siste, at til og med Dagbladet Fredag fattet interesse og ville ha et intervju med henne i forbindelse med Hovefestivalen. (Og jeg er kjempestolt) Selvfølgelig har jeg spammet festivalledelsen og bandets management, for å få bandet til å gratulere henne med sweet sixteen fra scenen. Om jeg har lykkes gjenstår å se, men uansett har festivalledelsen på Hove vært kjempesøte, og svart på mailer med stor tålmodighet.

I forrige uke var hun på 10klasseball (sukk), og på torsdag var det fest i kulturhuset for avgangselever og foreldre. 180 10klassinger i finstasen, keitete armer og bein, fnising og nervøs fomling, vitnemål og kulturinnslag – og en haug med blanke mamma og pappaøyne i salen da vi sang «Til ungdommen» for dem.

Og vi glemte ikke Kristian. Flotte, hjertegode Kristian, som ble så brutalt drept av faren sin høsten 2006, 14 år gammel. Det var en stund jeg ikke trodde prinsessa mi skulle klare å holde hodet over vannet. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Radiumhospitalet, og situasjonen var alvorlig. Så blir hennes beste venn i verden drept på verste måte. I hagen sin. Som hun enda helst unngår å passere. Det manglet en flott ung mann i kulturhuset forleden. Men han var der, i hver og ett av hjertene våre.

Jeg er så stolt av henne – hun har kommet seg etter å ha fått så mange harde slag. Og det har virkelig vært tøffe tak. Derfor er jeg overbevist om at hun vil klare seg godt nå som framtida ligger som en brei og åpen vei foran henne. Og nå er det rett før jeg begynner å sippe her, men siden jeg er tøffere enn toget, (et sted må hun jo ha det fra), så gjør jeg selvfølgelig ikke det. Jeg er jo Mytteristen, for pokker. ;)

PS: Bilder fra Hove kommer selvfølgelig seinere i uka!

Hender

Jeg ser på hendene hennes. Vi ligger på hver vår sofa, sløver litt. Hun fikler med en mp3spiller, leter etter en sang, kjappe fingre flyr over de bittesmå knottene. Neglene har avskallet svart og lilla neglelakk, ingen ringer, bare fargerike armbånd. Hun mumler. Eller synger med. Jeg er ikke sikker.

Jeg lukker øynene. Tenker på små, lubne hender. Stutte små fingre, som fikler med en Brio kassettspiller i plast. Hvit, gul grønn og blå. En liten pekefinger hvitner når hun trykker ned den røde playknappen. På ringfingeren har hun en liten ring med en marihøne i plast. Og når hun finner sangen hun leter etter smiler hun med fine bollekinn. Og synger med. Danser litt i liten rosa kjole med jordbær på.

Snart 16 nå. Vet alt. Kan alt. Tøffest i gata. Ironisk distanse til det meste. Unntatt Fall Out Boy. Og My Chemical Romance. Det må man ikke tulle med, har jeg erfart.

Men inni meg har jeg masse bilder av ei lita jente med lubne fingre og rosa kjole – og av og til blir jeg så ømhjerta at jeg må knusekose litt på henne. Hu ser veldig oppgitt ut da. Men jeg kjenner at hun klemmer tilbake.

Om barn

Og en kvinne som bar sitt barn ved brystet, sa: Tal til oss om barn.
Og han sa:
Deres barn er ikke deres barn.
De er sønner og døtre som lengter etter seg selv.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er hos dere, tilhører de dere ikke.

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker.
For de har sine egne tanker.
dere kan huse kroppene deres, men ikke deres sjeler.
For deres sjeler bor i morgendagens hus, og det kan dere ikke besøke,
ikke engang i deres drømmer.

Dere kan strebe etter å bli som dem,
men forsøk ikke å få dem til å bli som dere.
For livet går ikke baklengs og dveler ikke ved igår.
Dere er buene som barna deres blir skutt som levende piler fra.

Kahlil Gibran

hella-013-small.jpg