13 år idag…

Minstejenta fyller 13 i dag – hvor ble den tiden av…. Huset inntas av et dusin 13åringer i kveld, og da må mamma bake.  Hurra for prinsessa mi! <3

Det blir en mørk og stormfull natt…

Her beautiful hands

Jonas Winston

Et sted i Norge…..

…..sitter en fortvilet fosterfamilie og biter negler i kveld igjen. På mandag er det enda et møte med barnevernets leder. Om “Emma”, 7 år. Fosterbarnet deres, som de har hatt siden hun var en liten baby. Moren forlot henne da hun var 6 måneder, og overlot henne til et barnehjem. Moren fikk et barn til, som ble tatt fra henne av barnevernet. Hun prøvde å få tilbake omsorgen for dette barnet, men i en rettsal i et nordisk land betegnet retten henne som “totalt uten omsorgsevne”, og hun fikk ikke barnet tilbake.

Moren viser ingen interesse for barnet, hun har ikke besøkt Emma på over 4 år selv om hun bor i nærheten, heller ikke sendt gaver eller kort ved noen anledninger. Hun er rusmisbruker, og har en kjæreste med et kriminellt rulleblad.

Emma har tilknytningsskader, og spesielle behov. Hun har vært et krevende fosterbarn, men en stor og kjærlig fosterfamilie har gjort underverker for den lille jenta. Hun får også ekstra god oppfølging på den lille skolen hun går på, tvers over veien fra huset hun bor i. Her er hun trygg, her har alle hennes fostersøsken gått, her har hun alle sine venner, og fosterforeldrene er engasjert i FAU og skolens styre. Her er et miljø som er som skapt for å ta vare på Emma.

Men. Denne privatskolen er en kristen skole. Og Emmas biologiske mor er muslim. Og hun har først nå oppdaget at datteren går på en kristen skole. Nå forlanger hun at jenta må slutte på den private skolen, og reise den lange veien til den offentlige skolen. Emma kjenner ingen der, og skolen er ikke akkurat kjent for å ha ekstra ressurser for barn med spesielle behov.

Moren bryr seg ikke om at jenta vil få sin hverdag rasert, hun vil bare ikke ha barnet på en kristen skole. PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste) i kommunen mener at dette absolutt ikke er bra for jenta, men Barnevernet sier at de ikke kan gå imot morens ønsker. (Personlig forstår jeg ikke hvorfor, slik denne saken er.)

Slik står saken nå. Jenta er redd og utrygg foran skolestarten om en drøy måned – og fosterforeldrene kjemper med nebb og klør for å beskytte den lille jenta. Slik at hun fortsatt skal få ha optimale forhold, framgang og gode resultater. Jeg håper inderlig at noen tar til fornuft i denne saken!

Jenta heter selvfølgelig ikke Emma, og  jeg vil ikke si noe om hvor de bor – bare understreke at dette er gode mennesker, med masse kjærlighet og omsorg for den vesle jenta som fikk en så dårlig start i livet.

Free falling

10 år. Here`s to ends. And new beginnings.

Minstejenta mi avsluttet barneskolen denne uka. På tirsdag var det høytidelig bankett på skolen, og vi sa farvel til lærere, og elever som skal begynne på andre skoler. Til høsten venter ungdomsskolen, og nye utfordringer for henne. Eldstejenta mi bytter linje på videregående, og skal også skifte skole. Sønnen min skal begynne i 10 klasse, og det byr jo også på en del utfordringer – til våren skal han velge videre utdanning. Selv vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre til høsten – det står mellom å fullføre en bachelor i sosiologi på høyskolen, eller å satse på en høyst usikker framtid som fotografstudent. Jeg skal bestemme meg i sommer, og uansett hva det blir så kan det bli tøffe tak. Jeg har endel fysiske hindringer pga skader etter kreftbehandlinga, men jeg har også en beinhard vilje og motivasjon – så jeg skal uansett klare det jeg går inn for.

Da jeg satt på banketten og så på diverse underholdningsinnslag, vandret tankene mine litt. I disse dager er det 10 år siden jeg ble aleine med 3 unger. Det har vært et 10år fyllt med uendelig mye glede og fine stunder, men også harde tak og tryneturer. Jeg har ikke hatt avlastning, eller samværsordning – ungene har ikke besteforeldre som stiller opp, og jeg har ikke tanter og onkler til dem heller. Noen av disse 10 årene har vært preget av ekstremt dårlig økonomi, usikker boligsituasjon, og flytting fra alt som var kjent for ungene. Jeg har hatt noen våkenetter underveis fyllt med angst og usikkerhet, og redsel for å ikke klare det. Ikke fikse tilværelsen som den eneste som elsket, og som kunne ta seg av disse 3 ungene. Den ensomme følelsen unner jeg ingen.

Vel, jeg klarte det. Jeg fikk møysommelig vevd et slags nettverk rundt ungene og meg selv da vi flytta til min barndoms øy. Slike ting tar tid når man har bodd et annet sted i mange år. Det har vært uendelig mange foreldremøter, forestillinger, avslutninger, legebesøk, sykehusopphold, osv, hvor jeg mer enn noe annet har ønsket meg ett menneske til her i verden som er glad i dem, og bryr seg om dem, en å snu seg til og si;  ”så flink h*n er!”  Det har vært tøft å takle alle disse tingene, hver eneste en av dem, alene. Men det gikk det også.

Da jeg ble syk for tre år siden var jeg sikker på at nå, nå ryker det. Nå går det rake veien til helvete.  Dette klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å kjempe for å overleve samtidig som jeg skal beskytte ungene gjennom dette også. Så mye styrke har jeg ikke. Trodde jeg. For når det synker inn….at du må….da klarer du det. Du spyr og sover, svetter og rister, du holder ut smerter, redsel og dødsangst – og så smiler du til 3 unger som trenger det mer enn noe annet i verden. Et smil fra mamma, en forsikring om at dette skal vi klare. Slik kom vi oss gjennom dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Jeg møtte mennesker på Radiumhospitalet som døde, en etter en. Og etterpå måtte jeg dra hjem til ungene mine og fortelle dem at dette skal vi klare. Og mene det. Hårda bud.

Det var da jeg ble frisk igjen at jeg forsto hvor sterk jeg egentlig har blitt gjennom disse 10 årene. Og det er jeg så inni helvete stolt av. Jeg er stolt av å ha gjort jobben for to foreldre helt alene. Jeg er stolt av å ha oppdratt så fine, flotte unger. Når hun står på scenen svulmer hjertet mitt, når han kommer hjem med en 6`er til kjenner jeg en dyp tilfredsstillelse, når hun viser sine kreative sider blir jeg imponert. Når de er lykkelige, når de er glade, når de oppnår gode resultater, når de når sine mål, når de tar utfordringer på strak arm – da tenker jeg: Dette er belønningen. For 10 innholdsrike år med en uendelighet av små og store opp- og nedturer, problemer, utfordringer, og tilsynelatende uoverstigelige fjell og stupmørke regnvåte veier som vi har forsert sammen, nærmest på trass.

Nå ligger det en deilig sommer foran oss. Lange, late dager i sola. Tur til mitt elskede Jæren. Til høsten tar vi fatt på våre ulike utfordringer. Vi klarer det også. Man kommer langt med kjærlighet og trass. Here`s to ends. And new beginnings.

Nå skal jeg lene meg tilbake i solstolen med pus på fanget, se på jordbærene mine som rødmer, hagen som blomstrer, og glede meg til grillfesten vi skal ha imorgen. God sommer!

Barns manglende rettsvern – igjen.

Barns rettsvern i Norge imponerer stadig. Denne gangen dreier det seg om en hjertesyk 8åring fra Telemark.

Jenta var bare 7 år da naboen på 63 år forgrep seg på henne. Han blir dømt for overgrepene. Jentas familie søker om oppreisning på kr 60.000 fra mannen. Kravet blir avvist i Aust-Telemark tingrett. Retten finner det nemlig ikke særdeles skjerpende at jenta bare var 7 år da det skjedde.

IKKE særdeles skjerpende…!

Familien anker til Agder lagmannsrett, de finner ikke noe å utsette på tingrettens behandling, og avviser anken hennes.  Så dømmer de henne til å betale overgriperens saksomkostninger! Jepp, du leste riktig – hun måtte betale ham. Ikke de store summene, men det spiller ingen rolle. Dette er hinsides all fornuft.

63åringen visste at jenta var hjertesyk da han forgrep seg på henne. Det er sikkert ikke skjerpende, det heller.

Familien strever nå med å få solgt leiligheten, så de slipper å fortsette å være nabo med overgriperen, som for øyeblikket soner dommen for overgrepene.

Han fikk 5 mnd fengsel for å utføre de seksuelle overgrepene mot den lille hjertesyke jenta.

Dommen

Stefaren som drepte 8 år gamle Christoffer ble idag dømt til 8 års fengsel i ankesaken som har gått for Agder lagmannsrett. Det er 1 år lenger enn aktors påstand, men allikevel altfor lite.

8 år. For et barns liv. Skammelig.

Men man bør vel bare være takknemlig for at han endelig ble dømt. Saken har jo, absurd nok, vært henlagt to ganger.

Nå kan man bare håpe at noen kan hjelpe moren, som sitter igjen med ansvaret for et spedbarn. For hun har så langt vist at hun ikke kan ha ansvar for et barn.

Avmakt og raseri

Christoffer:

• 18.09.1996-02.02.2005
• Døde etter mishandling. Under obduksjon ble det funnet et 17 cm langt brudd på hodeskallen
• I oktober 2008 ble stefaren funnet skyldig i mishandling med døden til følge. Han har anket dommen på seks års fengsel, som dermed ikke er rettskraftig
• Denne måneden skal ankesaken opp for lagmannsretten,. Ifølge Fylkesmannen ble gutten sviktet av både skole og helsepersonell
• Ingen meldte fra om overgrepene gutten var utsatt for. Stefaren har nylig fått barn med Christoffers mor.
• Paret bor i perioder i en campingvogn på Østlandet

Jeg klarer ikke å slippe taket i denne saken. I motsetning til en av de feigeste menneskene jeg har hørt om:

I forbindelse med det grusomme drapet på 8 år gamle Christoffer fra Vestfold, sier en av mødrene i guttens kameratflokk følgende til Dagbladet:

— Han var en urolig gutt, men en alle ble glade i. Det er en tragisk sak, men vi ønsker ikke å blande oss inn. Dette er lite lokalsamfunn der alle kjenner alle, sier en mor.

What?? Hva slags holdning er det??  

Les denne linken, dette er i Norge. I 2005 skjedde dette. Og ingen gjorde noe.

I denne campingvogna bor et lite barn, født i januar i år. Sammen med sin mor, som valgte å føde barnet til morderen som drepte sønnen hennes:

(Foto: Thomas Rasmus Skaug)

Under oppslaget i Dagbladet jeg linker til, finner du en del blogger om denne saken. I den førstes kommentarfelt linkes det til full identifisering av foreldrene, navn og bilde. 

Jeg har stirret på det bilde lenge. Og kjent på de mest primitive sidene av meg selv.

La oss håpe denne ynkelige drapsmannen ikke dreper dette nye barnet også. For om han prøver, så er det ikke sikkert noen vil se det. Kanskje lukker de øynene igjen.

Slik de  gjorde da han pinte Christoffer til døde.