Et sted i Norge…..

…..sitter en fortvilet fosterfamilie og biter negler i kveld igjen. På mandag er det enda et møte med barnevernets leder. Om “Emma”, 7 år. Fosterbarnet deres, som de har hatt siden hun var en liten baby. Moren forlot henne da hun var 6 måneder, og overlot henne til et barnehjem. Moren fikk et barn til, som ble tatt fra henne av barnevernet. Hun prøvde å få tilbake omsorgen for dette barnet, men i en rettsal i et nordisk land betegnet retten henne som “totalt uten omsorgsevne”, og hun fikk ikke barnet tilbake.

Moren viser ingen interesse for barnet, hun har ikke besøkt Emma på over 4 år selv om hun bor i nærheten, heller ikke sendt gaver eller kort ved noen anledninger. Hun er rusmisbruker, og har en kjæreste med et kriminellt rulleblad.

Emma har tilknytningsskader, og spesielle behov. Hun har vært et krevende fosterbarn, men en stor og kjærlig fosterfamilie har gjort underverker for den lille jenta. Hun får også ekstra god oppfølging på den lille skolen hun går på, tvers over veien fra huset hun bor i. Her er hun trygg, her har alle hennes fostersøsken gått, her har hun alle sine venner, og fosterforeldrene er engasjert i FAU og skolens styre. Her er et miljø som er som skapt for å ta vare på Emma.

Men. Denne privatskolen er en kristen skole. Og Emmas biologiske mor er muslim. Og hun har først nå oppdaget at datteren går på en kristen skole. Nå forlanger hun at jenta må slutte på den private skolen, og reise den lange veien til den offentlige skolen. Emma kjenner ingen der, og skolen er ikke akkurat kjent for å ha ekstra ressurser for barn med spesielle behov.

Moren bryr seg ikke om at jenta vil få sin hverdag rasert, hun vil bare ikke ha barnet på en kristen skole. PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste) i kommunen mener at dette absolutt ikke er bra for jenta, men Barnevernet sier at de ikke kan gå imot morens ønsker. (Personlig forstår jeg ikke hvorfor, slik denne saken er.)

Slik står saken nå. Jenta er redd og utrygg foran skolestarten om en drøy måned – og fosterforeldrene kjemper med nebb og klør for å beskytte den lille jenta. Slik at hun fortsatt skal få ha optimale forhold, framgang og gode resultater. Jeg håper inderlig at noen tar til fornuft i denne saken!

Jenta heter selvfølgelig ikke Emma, og  jeg vil ikke si noe om hvor de bor – bare understreke at dette er gode mennesker, med masse kjærlighet og omsorg for den vesle jenta som fikk en så dårlig start i livet.

Et røykfritt liv

Jeg kan like godt proklamere det for alle mine ca 30 lesere. Adding to the pressure:

Jeg har akkurat slutta å røyke. Imorgen er en helt spesiell dato for meg. Og derfor valgte jeg allerede tidlig i mai at jeg skulle bli røykfri akkurat den 25 juni. Jeg tok min siste sigarett på terrassen rett før midnatt, så gikk røykestæsjet mitt i søpla.

Jeg har psyka meg opp i 5 uker. Og hatt lange indre monologer om røyking. Jeg begynte da jeg var 17, det betyr at jeg har røyka i nesten 25 år. Det er tida nå. Jeg har trappa langsomt ned, og kuttet bort i situasjoner hvor jeg vanligvis røyker. Skifta merke etterhvert, til noe skikkelig ræl som smakte pøkk. Alle monner drar.

Jeg slutta ikke da jeg fikk kreft.  Jeg klamra meg til røyken mer enn noensinne. Radiumhospitalet er vel det siste sykehuset i landet som har (flere) røykerom. Har du vært der, så skjønner du hvorfor.

I mai i år oppdaget legen min at jeg har familiært høyt kolesterol. Det betyr enda flere medisiner, resten av livet. I tillegg har jeg diabetes, så oddsen for å tryne over med hjerteinfarkt relativt tidlig, er høy. Kvinnene i min familie har dødd av hjerte/karsykdommer tidlig i 60årene, alle sammen. Mora mi fikk sitt første infarkt da hun var 42 år. Jeg er heldig. Jeg har fått medisiner. Allikevel har jeg litt av en jobb foran meg. Kostholdet må bedres, jeg må prøve å finne en måte å trene på som bekkenet tåler. Det er en smule…morkent, kan man si. Legen min sier det er en uheldig bivirkning av å få ei atombombe mot de nedre regioner. Funny guy. Alternativet til strålinga var en tidlig død. Så det er greit, jeg tar de bivirkningene. Men treningsmetoder…tja, får se hva fysioterapeuten min tryller fram.

Men det viktigste jeg kan gjøre er å slutte å røyke. Så da får jeg gjøre det. For å overleve kreft, for så å vippe over av hjerteinfarkt eller slag før jeg er 50….neeh, det gidder jeg ikke, altså.

Halalmat i fengslene?

Fra muslimsk hold har det kommet krav om å få servert halalmat i Drammen fengsel. Og Konrad mener dette er en debatt om prinsipper. Når han mener at vi må se til f.eks Abu Ghraib når det gjelder konsekvensene av å nekte muslimer halalmat (som han da tydeligvis ser på som en tilleggsstraff), da får jeg et problem med å ta det seriøst. Å i det hele tatt nevne steder som Abu Ghraib og Guantanamo i en debatt om norske fengsler…..vel, det faller på sin egen urimelighet. Dette er to vidt forskjellige verdener, og kan ikke sammenlignes på noen som helst måte. Ja, jeg vil nærmest se på det som forakt for de menneskene som har erfart det grusomme helvete det må ha vært å sitte i en av disse fangeleirene.

Når ble det en tilleggsstraff å ikke få kjøttet slaktet eller servert på foretrukken måte? Du er i fengsel, for pokker – du er ikke en betalende gjest på høyfjellshotell. Get real! I norske fengsler serveres det både brød, pasta, ris, poteter, fisk, kylling, m.m. Vil du ikke spise kjøttet, så er det bare å la være. Ingen sulter ihjel uten kjøtt. At dette i det hele tatt har blitt et tema er latterlig. 

Om dette er et så overveldende problem for kriminelle muslimer, da har jeg løsningen – ikke bryt loven. Simple as pie.

Kunne du ikke bare løyet, Bjarne Håkon?

Hvorfor kunne du ikke bare holdt dette grusomme for deg selv? Hvorfor måtte du slippe denne bomben på oss?  Denne anekdoten din har ført mange mennesker, særlig representanter for helsevesenet, ut i mørke.

Hva skal de tro på nå, som du har revet vekk fundamentet under føttene deres? Nå som du har rokket ved all vitenskap med din farlige historie fra den mørke siden?  Som forvirrede barn famler vi nå i blinde – sjamanen eller fastlegen?

Hjelp meg, o`store leder. Vis meg veien. Hvor skal jeg gå med fotvorten min nå? Hvis jeg venter noen dager, vil det være fastleger igjen? Har du begynt å si dem opp enda?

Vi er redde, Bjarne Håkon. Kunne du ikke bare løyet? Kunne du ikke bare holdt dette blandt dine egne? Har du ikke hørt om Twitter, eller?

Mitt bidrag til feministdebatten

Idag har jeg hatt gleden av å lese meg gjennom den pågående feministdebatten. Intet nytt under solen der, men jeg koser meg glugg ihjel allikevel. Skulle ønske jeg hadde popcorn også

Her er mitt bidrag, denne posten har jeg riktignok postet for et drøyt år siden, men siden hele debatten er en evigvarende reprise, så passer det jo godt å reposte gammal moro.

Den norske feministen kommer i flere utgaver. Her er noen av dem:

Småripsfeministen:

Disse er gjerne pur unge, og ser ut til å bli feminister nærmest ved loddtrekning. De vil så inderlig gjerne brenne for noe, men det er bare en tilfeldighet at de ikke havner i Vigrid, Røde Kors, eller sprangridningmiljøet istedet. Det kan være underholdene å se disse småjentene gå i tog og rope etter rettigheter de ikke har oppfatta at de allerede har fått.* Og så får de kalle alle de andre jentene bimboer og berter. Det er viktig å lære seg tidlig at det er noe galt med jenter som ikke er enige med deg.

*(Se gammelfeministen)

PKfeministen:

Hun har lært at det er veldig PK å være feminist, og selv om hun neppe har erfart noen forskjellsbehandling på kroppen sjøl, så skriker hun gjerne høyt om alle rettighetene hun tror hun ikke har. (Hørte alle meg nå? Var jeg flink feminist nå? Voff) I det virkelige liv er hun mest opptatt av hvem som tar oppvasken. Kampsak er kampsak, liksom. Det er for mye forlangt at man skal sette seg inn i hvordan utenlandske kvinner har det, og alt mulig sånt. Tidsklemma, vettu – tidsklemma!

Sinnafeministen:

Litt skumle damer som ofte er sinna. På mannen. For alle vet jo at det ligger i naturen til mannen å være dritslem, og han kan voldta, eller klaske til deg når som helst. Og han er ofte en feit, gammel svinepung. En morsom greie med disse damene er imidlertid at de ofte virker enda mer sinna på andre damer. Altså andre damer som ikke mener det samme som dem. Er du ikke med oss, så er du mot oss, capiche? Her er hyppig bruk av hersketeknikker de anklager menn for å ha undertrykt kvinner med siden tidenes morgen. Er du ikke feminist så er du for blond, for brun, for opptatt av utseende, og i det hele tatt skikkelig uintelligent. Men er du feminist, så er det veldig viktig å understreke at du vaffal ikke er usminket, stygg og ubarbert. Her har du som mann ikke en snøballs sjangs i helvete, med mindre du er:

Mannefeministen:

Jada så…….knis…………..eh… (Jeg prøvde å skrive noe, helt sant)

Gammelfeministen:

Disse var særlig aktive på 70tallet, og da het det kvinnesakskvinner eller rødstrømper. De slutta å lage middag, og gikk på møter istedet. Og de fikk til mye viktig i kampen for kvinnesaken. Hvis ikke mannen ble myk mann, og bekjente seg til feminismen, så endte det gjerne med skilsmisse. Da flytta mor og barn inn i en to-roms på Bøler, hvor ungene fikk nøkkel rundt halsen og frihet under ansvar, mens mamma var opptatt med å gå i tog, eller brenne pornoblader og bh’er.

Ottarfeministen:

Disse damene er kjempesinnafeminister, og vil ikke ha likestilling, de vil ha hevn. Jeg sier ikke mer, jeg kan tross alt spores opp.

Slikt mangfold, dere.

 

(Her er den originale posten, med kommentarer)

Jeg savner radiohode

Sukk.

Pain is temporary. Glory is forever. #3

Pain is temporary. Glory is forever. #ll

Pain is temporary, glory is forever

Foto: Maria Mytterist