Barns manglende rettsvern – igjen.

Barns rettsvern i Norge imponerer stadig. Denne gangen dreier det seg om en hjertesyk 8åring fra Telemark.

Jenta var bare 7 år da naboen på 63 år forgrep seg på henne. Han blir dømt for overgrepene. Jentas familie søker om oppreisning på kr 60.000 fra mannen. Kravet blir avvist i Aust-Telemark tingrett. Retten finner det nemlig ikke særdeles skjerpende at jenta bare var 7 år da det skjedde.

IKKE særdeles skjerpende…!

Familien anker til Agder lagmannsrett, de finner ikke noe å utsette på tingrettens behandling, og avviser anken hennes.  Så dømmer de henne til å betale overgriperens saksomkostninger! Jepp, du leste riktig – hun måtte betale ham. Ikke de store summene, men det spiller ingen rolle. Dette er hinsides all fornuft.

63åringen visste at jenta var hjertesyk da han forgrep seg på henne. Det er sikkert ikke skjerpende, det heller.

Familien strever nå med å få solgt leiligheten, så de slipper å fortsette å være nabo med overgriperen, som for øyeblikket soner dommen for overgrepene.

Han fikk 5 mnd fengsel for å utføre de seksuelle overgrepene mot den lille hjertesyke jenta.

Oppbyggelige pedagogiske metoder i Drammens moskeer

I Drammens Tidende fortelles det om oppbyggelig  pedagogiske metoder i byens moskeer. En imam er siktet for vold etter å ha slått barn i moskeen med kjepp hvis de kom for sent, leste koranversene feil, eller var urolige. Kjeppen har blitt brukt på hender og rygg. Politiet tror dette foregår i flere moskeer.

Sjarmerende. 

Politiet forteller at de har fått signaler om denne voldsbruken mot barn, (hovedsaklig i aldersgruppa 6-12 år), siden 2002. Det er 7 år det, gitt. 

Syv år.

Lurer på hvor mange redde barn, hvor mange traumer, hvor mange mareritt det blir på syv år. Det har blitt forsøkt å løse dette med f.eks Alternativ til vold. (AtV) En voksen mann denger småunger, og så kobler man inn Alternativ til vold?? Hva i helvete skal det bety? Hvis jeg fikk signaler om at f.eks en lærer på skolen vår brukte kjepp på ungene, så hadde jeg virkelig forventet en sterkere reaksjon. For det er fremdeles forbudt å slå unger med kjepper? Også for imamer? Det burde da virkelig ikke ta 7 år å sikte denne mannen?

Politiet har også fått bekymringsmeldinger fra skolene i distriktet, som forteller om engstelige barn som forteller at de blir slått i moskeen. Politiet kan imidlertid få problemer med å bevise noe, siden de har valgt å IKKE avhøre barn eller voksne i saken – i frykt for at disse kan få represalier i miljøene.

Med andre ord kan denne imamen denge småunger så mye han orker – ingen tør å si noe, og nå tør ikke politiet å spørre heller. Interessant utvikling. Er dette en praksis som skal utvides til å gjelde flere områder, tro?  

Personlig kunne jeg tenke meg 5 minutter på bakrommet i denne moskeen.  Jeg, et balltre, og et stykk ynkelig “religiøs leder” som sikkert har bitteliten tissefant og baller på størrelse med peanøtter. 

DET hadde vært sjarmerende.

Freakshow

Først litt om bloggebyens eget lille enmanns-freakshow, Amos Keppler, som sitter borte i et hjørne og raller om rasisme som vanlig. (Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til han duden i “Things to do in Denver when you`re dead”, han som murer seg inne og pisser på plastkanner. Har du sett filmen, så skjønner du hva jeg mener) Amos har utnevnt Steinar Lem til medlem i sin forkvaklede lille Døde Drittsekker-klubb, forresten.

Imponerende menneskesyn.

Steinar lever, forresten. Og måtte han fortsette å gjøre det så lenge som overhode mulig.

Men nå – fra en freak til en annen: Tønsbergs mest profilerte homofob Anne-May Hogsnes  representerer Kristent Samlingsparti. Og de skal ta opp kampen mot Ekteskapsloven. Fordi:

“Bibelen gir klare advarsler mot homofili. Og for et parti som er tuftet på Bibelen, Guds ord, vet vi at Bibelen avslører at samliv imot naturen skaper nød, smerte og kaos mellom menneskene; til mann og kvinne skapte han dem.”

Nød, smerte og kaos, faktisk…

Resten av dritten kan du lese her.

Rykk eller napp, Støre?

Afghanistan 2009:

Statsminister Hamid Karzai underskriver en ny lov, som nå er vedtatt – loven forbyr afghanske kvinner å  forlate hjemmet, ta utdanning, eller søke arbeid uten mannens tillatelse.

Jonas Gahr Støre kommenterer til Dagsavisen: 

“Over tid går utviklingen for kvinners rettigheter framover, men det skjer i rykk og napp.”

Du, Jonas…var den nye loven et rykk eller et napp?

Brenn Bjarne Håkon, brenn!

Neida, jeg bare tuller. På tross av at din avgang kreves av opptil flere bloggere, synes jeg bare du skal bli sittende. For du har akkurat den samme retten til å tro på hva du vil, som alle oss andre – uansett hvilken jobb du har.  Ikke bry deg om disse skråsikre innehaverne av veien, sannheten og lyset – angst for det ukjente kan slå ut på de underligste måter.

Og er ikke alternativ behandling fra før representert i helsevesenet?

Da jeg fikk min yngste datter var det rocka tilstander på fødeavdelingen. Jeg brølte på keisersnitt, jeg visste etter to tidligere svangerskap, at noe var galt. Ungen sto bomfast, ingenting skjedde.  Alle fløy rundt hverandre, hysjet på meg, og etterhvert fikk de bokstavelig dratt ut jentungen den vanlige veien. Nærmere 6 kilo, og 57 cm stor var hun. Det gikk galt på flere måter, brudd og lammelser. Hun sliter enda med fødselsskader, men hun får fysioterapi hver uke.

Og poenget mitt? Det kommer, det kommer. Etter fødselen ble vi presentert for et behandlingsopplegg som het Vojtaterapi*. Av sykehusets fysioterapitjeneste. Jeg var totalt grønn, og hadde aldri hørt om Plexusskader eller Erbs pareser – så Vojta var sikkert bra, tenkte jeg. Det var ikke det. Ungen hylte som besatt, var totalt utslitt, og det var jaggu jeg også. Så, etter å ha konferert med en nevrolog på Rikshospitalet valgte jeg å stanse Vojtaterapien. Såvidt jeg husker sa han noe sånt: “Vojtaterapi er for fanatikere som tror det hjelper på alt fra fotvorter til kreft, og for noen av dem gjør det kanskje det også – men du burde prøve andre ting først.”

Etter å ha blitt hivi ut fra Barnehabiliteringstjenesten pga Vojtanekt, fant vi et eget opplegg – krevende som fy, men det hjalp. Og jeg er overbevist om at jeg gjorde det rette. For på årlige samlinger for plexusbarna (forøvrig et uttrykk jeg ikke er helt komfortabel med), møter vi unger som bare har brukt Vojta. Og det ser ikke bra ut. Dette alternative opplegget var altså det de hadde å by på ved Telemark sykehus på midten av 90tallet.

Og psykologene….tja….etter å ha stiftet bekjentskap med endel av dem i behandlingen av et av barna mine gjennom et par år nå….konkluderer jeg med at der er det jaggu mange snedige skrullinger ute og går. Med mildt sagt alternative metoder, og syn.

Så…skolemedisinen kan jammen være alternativ nok, den.

Denne heksejakta på helseministeren oser av nervøs uvitenhet, redsel for det ukjente, og tåpelige argumenter. Bare sitt du, Bjarne Håkon – ta deg ei pølse, og bli sittende. Jeg har vært dritforbanna på deg mange ganger, men det er pga prioriteringene i helsevesenet, ikke fordi du har fortalt om dine personlige erfaringer. De får du jaggu få lov til å ha. Såvidt jeg har fått med meg, har du ikke prakket din tro på oss andre.

*Vojtaterapi går ut på å trykke på punkter rundt på babykroppen, bl.a skal du presse tommelen ned mellom ribbena deres. Dette skal da manipulere fram baner som skal reparere, (i vårt tilfelle avrevne nerver i Plexus Bracchialis, skulderen), diverse skader. Metoden ble funnet opp i Tsjekkia på 50tallet. 

Jeg – en reaksjonær, bakstreversk quisling

Oh, the flashbacks.

Da Hjorthen og jeg fikk barn (3 stykker i løpet av 4 år, ikke verst), var vi ganske enige om at vi ikke ville bruke barnehage. Jeg husker en heftig debatt på 90tallet om barnehager, og jeg husker en pedagog ved navn Christian Beck ved UiO – som satte ord på det jeg hadde tenkt om å ha små unger i barnehage.

Jeg jobbet i en barnehage i ca 6 måneder da jeg var 19. Det var for meg en skremmende opplevelse. Støynivået, stresset, gråtinga på morran, kø for å tisse, spise, få trøst og oppmerksomhet, og den jævlige bepuslingen, (Anders, 4 år: Jeg vil ikke perle, jeg lager garasje. Pedagog, 30 something: Jo, Anders, det står i dagsplanen at nå skal vi perle. Anders: *skjønner ikke en dritt, og blir lei seg*) Jeg så unger som åpenbart ikke hadde det så bra, triste unger som trakk seg inn i seg sjøl, som ikke taklet disse store gruppene, det var vondt å se på. Jeg så barnehagepersonell som smilte til foreldrene deres, og sa at de hadde hadde hatt enda en super dag sammen – det var så mye greiere, de ville jo hjem de også. Jeg holdt ut i 6 måneder.

Anyway, vi valgte bort barnehage. Og SOM jeg har fått høre det gjennom åra. Jeg har blitt kallt alt fra en reaksjonær tulling, til en quisling i kvinnekampen. (Også kvinnekamp da, mitt hjertebarn. Not.) Jeg mener fremdeles at barnehage er for foreldrene, ikke barna. Og nå, når debatten blusser opp igjen, føler jeg det like sterkt. Spesiellt når det insinueres at barn har det bedre i barnehage, enn hjemme, og du er temmelig teit hvis du ikke skjønner det. Kanskje til og med dårlige foreldre?  Hva slags føkkings skrekkpropaganda er det?? Jeg er så lei av den sosialdemokratiske kverna at jeg spyr.

Jeg vet at noen må. At noen ikke har et valg. Og at noen barn trenger barnehagen i forhold til hjemmesituasjonen. Men! Det er også mange som velger lommeboka framfor å lytte til hjertet. Vi forsaket mye den gangen, Hjorthen og jeg. Vi leide leiligheter av ymse standarder, vi hadde stort sett ikke bil, ferie var et fremmedord, og vi hadde stramt budsjett bestandig. Men vi hadde god tid, vi fikk være der for alle framskritt og milepæler, sorger og gleder. Og det er jeg så inderlig takknemlig for, jeg har aldri – ikke en eneste gang – følt at jeg har gått glipp av noe, eller ofret noe personlig sett.

Jeg angrep sjelden tilbake, men jeg tenkte mitt. Og noe av det jeg tenkte var at noen av mine kritikere var misunnelige på den fantastiske tiden vi fikk med ungene hjemme. Men, redselen for å være politisk ukorrekt var åpenbart større enn viljen til å sette ungene først. Jeg har hatt gråtende venninner ved kjøkkenbordet, utslitte og bitre – allikevel var terskelen for høy når det gjaldt å følge instinktene sine. Greit nok, vi foretar alle våre valg. Men ingen skal komme å fortelle meg at du ikke er egoistisk hvis du leverer fra deg en 1åring i barnehagen kl 7 om morran hvis du ikke absolutt må. Det følger med et ansvar i det å bli foreldre, og det strekker seg litt lenger enn å dekke de basale behovene. Dessuten blir svært få 1åringer spesiellt imponert over at foreldrene har 2 biler, hytte og gromt hus.

Mytteristen sletter kommentarer – et prinsipp fravikes.

Jeg har hatt som, ufravikelig, prinsipp å ikke slette kommentarer. Men i dette tilfelle står det mer enn prinsipper på spill – så kommentarer om et spesiellt tema blir heretter slettet. Det gjelder altså den gamle konflikten mellom Hjorthen og meg. Jeg har lovet den andre parten å ikke ta dette opp på bloggen igjen, så kommentarer som søker å nøre opp under den konflikten igjen blir slettet.

Derfor, kommer du over en slettet kommentar her på bloggen, så er det fordi det da er noen som ikke skjønner denne enkle beskjeden.

En liten aggresjonspost

Ja, jeg vet at medisinstudenter må lære. Men, når jeg ligger i en gynekologstol – på ettårskontrollen på kreftavdelinga – så vil jeg velge om jeg vil ha dem der, eller ikke. Jeg vil ikke svelge og svelge for ikke å grine, jeg vil ikke ha masse spørsmål, jeg vil ikke forholde meg til masse ukjente ansikter. Jeg vil bare bli ferdig, og komme meg til helvete ut derfra. Fordi jeg er så jævla redd for hva de skal finne, og beina mine rister i bøylene, og det er så vanskelig å puste. Og jeg kikker stivt ut på oktoberhimmelen, den er intenst blå, og jeg vil ut dit. Jeg vil ikke ha alle blikkene på meg. Ikke nå, ikke når jeg er så redd og liten.

Det føltes som om jeg lå der i en evighet.

Og etterpå var jeg sint i flere timer.

Norske jenter er horer

Han pleide å henge utafor kiosken, og vi var litt redde for ham. Ikke fordi han var mørkhudet og fremmed, men fordi han alltid slang slike bemerkninger etter oss. Det var skummelt å bli kallt hore av en voksen mann, husker jeg. Vi var vel omtrent 13, og riktignok redde for vår egen skygge – men akkurat han skremte oss skikkelig.

Jeg kom til å tenke på denne lille historien da jeg leste en post borte hos Sissel. Og jeg husker også andre, lignende opplevelser gjennom livet. Men jeg husker ikke at det noen gang ble noe ramaskrik av den grunn. Så….som Sissel også påpeker, hvorfor blir aldri denne omvendte rasismen omtalt i noen grad? Hvorfor hører vi så lite om dette? For vi vet jo at det foregår. Er det en forskjell på hvit og svart rasisme? Er vi redde for å snakke om dette, i frykt for å bli kallt rasister selv?

Han som drev min barndoms kiosk pleide å komme ut på trappa for å kjefte på mannen som kallte oss horer når han hørte det. Da ble han illsint, og skrek til kioskmannen at alle nordmenn var rasister. Jeg reflekterte ikke noe over det den gangen, jeg var bare glad for at noen passet på oss. Jeg har blitt kallt hvit hore og fitte noen ganger etter det, og blitt behandlet forferdelig respektløst av utlendinger i Norge – uten at jeg skriker at alle utlendinger er rasister av den grunn. Men jeg lurer fælt på hvorfor vi ikke snakker om dette; og hva som er de eventuelle mekanismene bak akkurat det.