Oh, the flashbacks.
Da Hjorthen og jeg fikk barn (3 stykker i løpet av 4 år, ikke verst), var vi ganske enige om at vi ikke ville bruke barnehage. Jeg husker en heftig debatt på 90tallet om barnehager, og jeg husker en pedagog ved navn Christian Beck ved UiO – som satte ord på det jeg hadde tenkt om å ha små unger i barnehage.
Jeg jobbet i en barnehage i ca 6 måneder da jeg var 19. Det var for meg en skremmende opplevelse. Støynivået, stresset, gråtinga på morran, kø for å tisse, spise, få trøst og oppmerksomhet, og den jævlige bepuslingen, (Anders, 4 år: Jeg vil ikke perle, jeg lager garasje. Pedagog, 30 something: Jo, Anders, det står i dagsplanen at nå skal vi perle. Anders: *skjønner ikke en dritt, og blir lei seg*) Jeg så unger som åpenbart ikke hadde det så bra, triste unger som trakk seg inn i seg sjøl, som ikke taklet disse store gruppene, det var vondt å se på. Jeg så barnehagepersonell som smilte til foreldrene deres, og sa at de hadde hadde hatt enda en super dag sammen – det var så mye greiere, de ville jo hjem de også. Jeg holdt ut i 6 måneder.
Anyway, vi valgte bort barnehage. Og SOM jeg har fått høre det gjennom åra. Jeg har blitt kallt alt fra en reaksjonær tulling, til en quisling i kvinnekampen. (Også kvinnekamp da, mitt hjertebarn. Not.) Jeg mener fremdeles at barnehage er for foreldrene, ikke barna. Og nå, når debatten blusser opp igjen, føler jeg det like sterkt. Spesiellt når det insinueres at barn har det bedre i barnehage, enn hjemme, og du er temmelig teit hvis du ikke skjønner det. Kanskje til og med dårlige foreldre? Hva slags føkkings skrekkpropaganda er det?? Jeg er så lei av den sosialdemokratiske kverna at jeg spyr.
Jeg vet at noen må. At noen ikke har et valg. Og at noen barn trenger barnehagen i forhold til hjemmesituasjonen. Men! Det er også mange som velger lommeboka framfor å lytte til hjertet. Vi forsaket mye den gangen, Hjorthen og jeg. Vi leide leiligheter av ymse standarder, vi hadde stort sett ikke bil, ferie var et fremmedord, og vi hadde stramt budsjett bestandig. Men vi hadde god tid, vi fikk være der for alle framskritt og milepæler, sorger og gleder. Og det er jeg så inderlig takknemlig for, jeg har aldri – ikke en eneste gang – følt at jeg har gått glipp av noe, eller ofret noe personlig sett.
Jeg angrep sjelden tilbake, men jeg tenkte mitt. Og noe av det jeg tenkte var at noen av mine kritikere var misunnelige på den fantastiske tiden vi fikk med ungene hjemme. Men, redselen for å være politisk ukorrekt var åpenbart større enn viljen til å sette ungene først. Jeg har hatt gråtende venninner ved kjøkkenbordet, utslitte og bitre – allikevel var terskelen for høy når det gjaldt å følge instinktene sine. Greit nok, vi foretar alle våre valg. Men ingen skal komme å fortelle meg at du ikke er egoistisk hvis du leverer fra deg en 1åring i barnehagen kl 7 om morran hvis du ikke absolutt må. Det følger med et ansvar i det å bli foreldre, og det strekker seg litt lenger enn å dekke de basale behovene. Dessuten blir svært få 1åringer spesiellt imponert over at foreldrene har 2 biler, hytte og gromt hus.
