Barns manglende rettsvern – igjen.

Barns rettsvern i Norge imponerer stadig. Denne gangen dreier det seg om en hjertesyk 8åring fra Telemark.

Jenta var bare 7 år da naboen på 63 år forgrep seg på henne. Han blir dømt for overgrepene. Jentas familie søker om oppreisning på kr 60.000 fra mannen. Kravet blir avvist i Aust-Telemark tingrett. Retten finner det nemlig ikke særdeles skjerpende at jenta bare var 7 år da det skjedde.

IKKE særdeles skjerpende…!

Familien anker til Agder lagmannsrett, de finner ikke noe å utsette på tingrettens behandling, og avviser anken hennes.  Så dømmer de henne til å betale overgriperens saksomkostninger! Jepp, du leste riktig – hun måtte betale ham. Ikke de store summene, men det spiller ingen rolle. Dette er hinsides all fornuft.

63åringen visste at jenta var hjertesyk da han forgrep seg på henne. Det er sikkert ikke skjerpende, det heller.

Familien strever nå med å få solgt leiligheten, så de slipper å fortsette å være nabo med overgriperen, som for øyeblikket soner dommen for overgrepene.

Han fikk 5 mnd fengsel for å utføre de seksuelle overgrepene mot den lille hjertesyke jenta.

Oppbyggelige pedagogiske metoder i Drammens moskeer

I Drammens Tidende fortelles det om oppbyggelig  pedagogiske metoder i byens moskeer. En imam er siktet for vold etter å ha slått barn i moskeen med kjepp hvis de kom for sent, leste koranversene feil, eller var urolige. Kjeppen har blitt brukt på hender og rygg. Politiet tror dette foregår i flere moskeer.

Sjarmerende. 

Politiet forteller at de har fått signaler om denne voldsbruken mot barn, (hovedsaklig i aldersgruppa 6-12 år), siden 2002. Det er 7 år det, gitt. 

Syv år.

Lurer på hvor mange redde barn, hvor mange traumer, hvor mange mareritt det blir på syv år. Det har blitt forsøkt å løse dette med f.eks Alternativ til vold. (AtV) En voksen mann denger småunger, og så kobler man inn Alternativ til vold?? Hva i helvete skal det bety? Hvis jeg fikk signaler om at f.eks en lærer på skolen vår brukte kjepp på ungene, så hadde jeg virkelig forventet en sterkere reaksjon. For det er fremdeles forbudt å slå unger med kjepper? Også for imamer? Det burde da virkelig ikke ta 7 år å sikte denne mannen?

Politiet har også fått bekymringsmeldinger fra skolene i distriktet, som forteller om engstelige barn som forteller at de blir slått i moskeen. Politiet kan imidlertid få problemer med å bevise noe, siden de har valgt å IKKE avhøre barn eller voksne i saken – i frykt for at disse kan få represalier i miljøene.

Med andre ord kan denne imamen denge småunger så mye han orker – ingen tør å si noe, og nå tør ikke politiet å spørre heller. Interessant utvikling. Er dette en praksis som skal utvides til å gjelde flere områder, tro?  

Personlig kunne jeg tenke meg 5 minutter på bakrommet i denne moskeen.  Jeg, et balltre, og et stykk ynkelig «religiøs leder» som sikkert har bitteliten tissefant og baller på størrelse med peanøtter. 

DET hadde vært sjarmerende.

Rykk eller napp, Støre?

Afghanistan 2009:

Statsminister Hamid Karzai underskriver en ny lov, som nå er vedtatt – loven forbyr afghanske kvinner å  forlate hjemmet, ta utdanning, eller søke arbeid uten mannens tillatelse.

Jonas Gahr Støre kommenterer til Dagsavisen: 

«Over tid går utviklingen for kvinners rettigheter framover, men det skjer i rykk og napp.»

Du, Jonas…var den nye loven et rykk eller et napp?

Jeg – en reaksjonær, bakstreversk quisling

Oh, the flashbacks.

Da Hjorthen og jeg fikk barn (3 stykker i løpet av 4 år, ikke verst), var vi ganske enige om at vi ikke ville bruke barnehage. Jeg husker en heftig debatt på 90tallet om barnehager, og jeg husker en pedagog ved navn Christian Beck ved UiO – som satte ord på det jeg hadde tenkt om å ha små unger i barnehage.

Jeg jobbet i en barnehage i ca 6 måneder da jeg var 19. Det var for meg en skremmende opplevelse. Støynivået, stresset, gråtinga på morran, kø for å tisse, spise, få trøst og oppmerksomhet, og den jævlige bepuslingen, (Anders, 4 år: Jeg vil ikke perle, jeg lager garasje. Pedagog, 30 something: Jo, Anders, det står i dagsplanen at nå skal vi perle. Anders: *skjønner ikke en dritt, og blir lei seg*) Jeg så unger som åpenbart ikke hadde det så bra, triste unger som trakk seg inn i seg sjøl, som ikke taklet disse store gruppene, det var vondt å se på. Jeg så barnehagepersonell som smilte til foreldrene deres, og sa at de hadde hadde hatt enda en super dag sammen – det var så mye greiere, de ville jo hjem de også. Jeg holdt ut i 6 måneder.

Anyway, vi valgte bort barnehage. Og SOM jeg har fått høre det gjennom åra. Jeg har blitt kallt alt fra en reaksjonær tulling, til en quisling i kvinnekampen. (Også kvinnekamp da, mitt hjertebarn. Not.) Jeg mener fremdeles at barnehage er for foreldrene, ikke barna. Og nå, når debatten blusser opp igjen, føler jeg det like sterkt. Spesiellt når det insinueres at barn har det bedre i barnehage, enn hjemme, og du er temmelig teit hvis du ikke skjønner det. Kanskje til og med dårlige foreldre?  Hva slags føkkings skrekkpropaganda er det?? Jeg er så lei av den sosialdemokratiske kverna at jeg spyr.

Jeg vet at noen må. At noen ikke har et valg. Og at noen barn trenger barnehagen i forhold til hjemmesituasjonen. Men! Det er også mange som velger lommeboka framfor å lytte til hjertet. Vi forsaket mye den gangen, Hjorthen og jeg. Vi leide leiligheter av ymse standarder, vi hadde stort sett ikke bil, ferie var et fremmedord, og vi hadde stramt budsjett bestandig. Men vi hadde god tid, vi fikk være der for alle framskritt og milepæler, sorger og gleder. Og det er jeg så inderlig takknemlig for, jeg har aldri – ikke en eneste gang – følt at jeg har gått glipp av noe, eller ofret noe personlig sett.

Jeg angrep sjelden tilbake, men jeg tenkte mitt. Og noe av det jeg tenkte var at noen av mine kritikere var misunnelige på den fantastiske tiden vi fikk med ungene hjemme. Men, redselen for å være politisk ukorrekt var åpenbart større enn viljen til å sette ungene først. Jeg har hatt gråtende venninner ved kjøkkenbordet, utslitte og bitre – allikevel var terskelen for høy når det gjaldt å følge instinktene sine. Greit nok, vi foretar alle våre valg. Men ingen skal komme å fortelle meg at du ikke er egoistisk hvis du leverer fra deg en 1åring i barnehagen kl 7 om morran hvis du ikke absolutt må. Det følger med et ansvar i det å bli foreldre, og det strekker seg litt lenger enn å dekke de basale behovene. Dessuten blir svært få 1åringer spesiellt imponert over at foreldrene har 2 biler, hytte og gromt hus.

En liten aggresjonspost

Ja, jeg vet at medisinstudenter må lære. Men, når jeg ligger i en gynekologstol – på ettårskontrollen på kreftavdelinga – så vil jeg velge om jeg vil ha dem der, eller ikke. Jeg vil ikke svelge og svelge for ikke å grine, jeg vil ikke ha masse spørsmål, jeg vil ikke forholde meg til masse ukjente ansikter. Jeg vil bare bli ferdig, og komme meg til helvete ut derfra. Fordi jeg er så jævla redd for hva de skal finne, og beina mine rister i bøylene, og det er så vanskelig å puste. Og jeg kikker stivt ut på oktoberhimmelen, den er intenst blå, og jeg vil ut dit. Jeg vil ikke ha alle blikkene på meg. Ikke nå, ikke når jeg er så redd og liten.

Det føltes som om jeg lå der i en evighet.

Og etterpå var jeg sint i flere timer.