Morder

-Hvorfor? -Hvorfor i HELVETE GJORDE DU DET? Hun krøp litt sammen, likte ikke at han hevet stemmen. Eller, skrek var vel det rette ordet. Hun hadde debattert med seg selv hele dagen, om hun skulle ha noen med seg når hun snakket med ham. Så hadde hun tenkt at det var for dumt. Det var for sent nå, uansett. Men hun skulle gjort det. Noe i magen sa henne at hun var i fare. Øyeblikket etter at den tanken slo henne, skammet hun seg litt. Han var da ikke farlig.

Hun så på ham, ba ham sette seg. Han hørte henne ikke, gikk bare fram og tilbake over gulvet. -Jeg vil reise mer, oppleve mer, jeg er ikke klar for å etablere meg slik du vil, ikke enda. Han stoppet. Freste mot henne. -Jeg er så jævla lei det argumentet der, det jævla bedritne selvrealiseringspisset ditt, du brukte det når jeg foreslo at vi skulle kjøpe leiligheten også. -Og når jeg fridde til deg. Han nærmest spyttet ordene mot henne. Hun reiste seg, sto der et øyeblikk uten å finne ordene. Hun hadde øvet seg litt, men nå var alt blankt. -Jeg går, vi kommer ingen vei slik, vi får heller prates imorgen.

Hun tok vesken, og gikk mot entreen. Med ett var han foran henne. -Nei, du får ikke gå. Øynene hans var rare. Den ekle følelsen i magen vokste plutselig, spredde seg til armer og bein, hun skalv. -Ikke tull, flytt deg nå. Hun mente å høres bestemt ut, myndig og bestemt. Hun hørtes ut som et enstelig barn istedet. Hun prøvde å dytte ham vekk. Han slo henne i ansiktet. Hun frøs til. Kroppen føltes blytung, men hodet var glassklart. Hun måtte vekk.

Han hadde dratt stolen foran døra, og dyttet henne ned i sofaen rett overfor ham. Slik satt han en stund, stirret på henne, mens kjeven hans arbeidet i det bleke ansiktet. Hun så seg rundt i det velkjente rommet. Det var umulig å rekke å åpne vinduet, og hoppe ut. Og begynte hun å skrike ville han være over henne på et par sekunder. Hun tenkte på moren sin. Og lillebroren. Hun ville hjem. Nå! Panikken spredte seg som seigt, svart blekk inni henne – det føltes som om den reiste gjennom blodårene, inni hver minste kapilær, hver alveol.

Da han bråreiste seg, og kom mot henne, hikstet hun. Og kjente at hun tisset litt på seg. Han dro henne opp fra sofaen etter håret. Hun ynket seg, klarte ikke skrike, klarte ikke å dra pusten ordentlig. Ute i entreen røsket han opp døra, og slengte henne ut på trappen. Hun slo seg ikke, ble bare liggende, forvirret. Tilslutt løftet hun blikket. Han sto foran henne. Tårene rant nedover kinnene hans. -Kom deg vekk, sa han lavt. -Kom deg til helvete vekk fra meg, din faens morder. Et øyeblikk trodde hun at han skulle spytte på henne. Men han gikk bare inn, og lukket døra bak seg.

2 thoughts on “Morder

  1. Kjente den isende og lammende følelsen i magen, blir fjetret av måten du skriver på. Kan formelig kjenne håret reise seg på hodet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s