Smalltalk 2 (om rasende venninne, og fitter på nett)

Venninna er sinna. Nei, egentlig er hun rasende. Gubben hennes har finni dame på nett. Så nå har han stikki sin vei. Venninna er av en eller annen grunn mest sinna på dama. Hun freser om sjølplukk i andres åker. Jeg trekker litt på skuldrene.

-Forholdet deres har jo vært på hell lenge da…. Jeg ser på henne. -Og da er det greit å bare stikke da? Og det er greit at det vaker en haug med fitter rundt på nettet som tydeligvis ikke har respekt for konseptet opptatt?? Venninna er opprørt nå. -Du….sier jeg, du preiker for koret nå – been there, remember? Hun roer seg ikke akkurat av det. -Ja, da veit du jo for faen hva jeg mener?? -Jada, jeg hører hva du sier – men det er lenge siden jeg la det bak meg. Det er hva det er, prøv å legge det bak deg du også.

Hun stirrer ut i luften en stund. Svelger et par ganger. Jeg gir henne en god klem. -Du skjønner det, sier jeg – at noen damer liker sånne selvmedlidende dustehuer, som faktisk tør å tyte ut av seg at «hun forstår meg ikke». -Hvor dumme tror du de er disse damene som kjøper den der? Jeg stryker venninna på kinnet. -Som oftest er det usikre små fjols, vet du. Som han må slite med framover. Venninna smiler litt. -Og så han som er så utålmodig, sier hun. Jeg ler.

-Og du…prøv å tenke som jeg gjorde, hun får bare det du strengt tatt ikke har bruk for lenger. Jeg gliser litt. -Hun er ikke kvinnfolk til å takle noe mer enn dine sloppy seconds, slik tenkte jeg etterhvert. Ja, jeg har faktisk vurdert å sende henne noen avlagte klær jeg skulle kaste også. Venninna ler nå. En fin lyd. -Du er fin, flirer hun. -Jepp, og hadde hun bodd nærmere, så skulle jeg sendt henne en og annen doggybag innimellom også. Jeg blunker til henne. -Rester er rester, ikke sant?

4 thoughts on “Smalltalk 2 (om rasende venninne, og fitter på nett)

  1. Hei Maria
    Jeg er litt sånn ambivalent til akkurat det der med at noen skal kunne «stjele» andres partnere.
    Jeg er, som du kanskje vet, single. Kan ikke påstå at jeg har så mange erfaringer med gifte menn, men jeg er snart 43 år så et par tilfeller har det vært. Hvis kvinner i forhold lever i den illusjonen at menn blir stjælt, så må de seriøst ta seg en ny tenkerunde på det. Ser de på sine menn som viljeløse nikkedukker?

    Mitt inntrykk er at gifte menn helt fint tar initiativet, både til kortvarige og langvarige forhold og de tar valg underveis. Valg på å lyve, valg på å tåkelegge, valg på å være utro.
    Når de tar sine valg må de også ta konsekvensen av dem – og da mener jeg at hun skal stille HAN til ansvar, ikke henne han evt var utro med. DET er å skyggebokse.

  2. Sissel:

    Tja… Det er jo veldig individuellt det der. Mange måter det kan skje på, mener jeg. Selvfølgelig er det hans ansvar først og fremst. Ingen tvil om det. Menn som ikke evner å avslutte et forhold på en skikkelig måte, før de begynner på et nytt, er ynkelige i min bok. Treffer to mennesker hverandre, og det sier bang, så er det bare sånn. Helt ok, det. Men er en, eller begge, allerede i et forhold, så får de faen meg vente til de har ordna opp på hjemmebane. Litt respekt bør de ha for den som aner fred og ingen fare der hjemme.

    Med min personlige erfaring fra dette så tenker jeg at en sånn mann ville jeg ikke hatt. En som synes det er greit å snike rundt bak ryggen på familien sin på den måten er trist. Og jeg skjønner ikke damer som er villige til å satse på en sånn mann. Hvordan kan man stole på en sånn fyr? Hva hindrer han i å gjøre det en gang til?

    Noen damer vet ikke at han er opptatt, selvfølgelig. Andre gir faen. Noen er til og med så syke at de forlanger at han skal legge alt (og da mener jeg unger) bak seg, og starte på nytt. Hva slags kjerring vil ha en fyr som gir faen sånn? Eller er det en måte å sikre seg på? Hun vet at han han ikke har noe imot utroskap, så det er best å ta full kontroll? Gud veit, jeg skjønner det ikke.

    Men det som forundrer meg aller mest, er de damene som kjøper den derre «hun forstår meg ikke…hun er så vanskelig…stakkars meg». Og det skal man tro på fra et menneske som lusker rundt, og er utro? Jeg tviler ikke på at det er endel menn (og kvinner) som lever i forhold som er alt annet enn optimale, men da spør jeg meg alltid; de har energi til å være utro, men ikke til å først avslutte et forhold de har det så fælt i? Selvfølgelig er dette også individuelt, det er mye trist rundt om kring – men det er vel tross alt verdens mest utbrukte unnskyldning. «Min kone forstår meg ikke.» Unfuckingbelievable at en mann faktisk tør å bruke en sånn frase. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine.

    Nei, jeg tror ikke menn er viljeløse nikkedukker, de er fullstendig klar over hva de gjør når de svikter på den måten. Det hadde bare vært så kult om flere damer hadde sagt «sees når du er ledig». Så kan den uskyldige tredje parten få beholde litt av verdigheten oppi alt. Det er så ukult å sitte der og bli pisset på slik.

  3. Jo, det er jo mange ting man kan si at folk skal gjøre og bør gjøre. Men uansett hvordan man snur og vender på det så er «den andre» utenfor ens rekkevidde. En kan rakke ned på han/henne, en kan sende dritt i posten, en kan sende brukte klær, men JEG mener at dette er en gedigen avsporing.

    Å velge skylden på «den andre» fordi hun krever at han skal legge alt bak seg, også barn, syns jeg også er en gedigen avsporing. Hva hun krever og forlanger har ingenting med saken å gjøre, det er den som bryter ut som skal ha vett til å sette grenser og si hvordan ting må være for at det nye (og gamle) forholdet skal fungere. Hvis den som bryter ut ikke treffer barna sine, sniker seg rundt og oppfører seg som en amøbe uten ryggrad så er det HAN/HENNE som må ta støyten for det og det er denne personen som må stå til rette for sin utilstrekkelighet overfor de forpliktelsene han har fra før.

    Som en liten kommentar til det du skrev sist om at «min kone forstår meg ikke» – dette kan man latterliggjøre og være hånende ovenfor, men i mitt tidligere forhold hvor min eks var utro så forsto jeg han altså ikke. Rett og slett. Jeg har aldri hørt at han har sagt dette om meg fra forholdet vi hadde, men OM han hadde gjort det så hadde det vært sant – jeg ville gitt han rett i det.

    Hva er poenget mitt med kommentarene jeg legger igjen. Ideelt sett så bør man bryte opp på en skikkelig måte. Jeg har ingenting til overs for at folk lyver og bedrar – det kan være svært sårende og ydmykende, men hvis folk oppfører seg ok etterpå (ift barn og avtaler man har) så oppveier det ganske mye. Hvert fall for meg. Det jeg imidlertid misliker sterkt er at folk utenfor nører opp om bitterheten som om den som har blitt forlatt og sveket ikke har NOEN feil. Ikke har gjort NOE feil i løpet av forholdet.

    Nyansen i dette er at det kan være skrekkelig å bryte opp. Det kan være skrekkelig å møte konsekvensene man vet kommer. Det er menneskelig å ville skyve dem ut i tid fordi man ikke ønsker å møte dem. Å møte konsekvenser som snur opp ned på hele livet på strak arm krever – det krever nesten litt trening å erfare at livet ikke går under.
    Og det er menneskelig å holde på denne andre som man gjerne føler holder en oppe i denne perioden.

    Vi er forskjellige og jeg er ikke, som sagt, så glad i at folk holder andre for narr. Jeg personlig var svært såret og sint da det sto på som verst og jeg oppdaget utroskapen, men da det verste hadde lagt seg så var jeg mest sint på dem som «trøstet» ved å nøre opp om min bitterhet. Jeg mener at man kan være støttende uten å kaste mer brennbart på bålet.

  4. Jeg vet ikke, Sissel…jeg klarer ikke helt å se at det er en gedigen avsporing – it takes two to tango, er det ikke det det heter? Personlig synes jeg det er jævlig dårlig gjort å pushe på, og tilrettelegge for at en mann skal svikte familien sin. Selv om det til syvende og sist er hans valg, så fortjener han faen ikke støtte på avgjørelsen. Er det barn inni bildet, så synes jeg det handler om ren og skjær egoisme å tilrettelegge for svik.

    Jeg tror ikke det å trøste innebærer å frita den gjenværende parten for feil og mangler i forholdet som var – det er vel heller ofte en reaksjon på måten et brudd ble utført på. Man vil så gjerne hjelpe og støtte. Det er anstendige måter å bryte ut på, folk slutter å elske hverandre, det er helt i orden. Det koster å avslutte ting, men den prisen får man rett og slett bare betale. Det handler om respekt, synes jeg. Respekt for det mennesket man har delt bord og seng med i x antall år. Den som sitter igjen får også snudd opp ned på livet, ofte totalt uforberedt.

    Når det gjelder «min kone forstår meg ikke», så er det en klisje, mer ment som en metafor for alt pisspreiket en mann kan brette ut av seg for å rettferdiggjøre sine handlinger. Jeg har hørt mye rart fra gifte/opptatte menn gjennom åra, og ofte handler det om samme gamle låta, med en og annen variasjon. Jeg har sjøl opplevd å bli tillagt handlinger og egenskaper som er helt tatt ut av det blå. Jeg har nok av feil og mangler, jeg trenger ikke en haug jeg ikke har i tillegg.

    I bunn og grunn handler det vel om respekt, tror jeg. Og anstendighet. Det nedrigste av alt synes jeg er mannen som står igjen og synes synd på seg selv fordi han får reaksjoner på sviket sitt. Som om han forventet at hun skulle «roll over, and play dead». Det er mye terapi i å få ut smerte og skuffelse, i det å få lov til å si klart ifra hvor jævlig det er å bli utsatt for bedrag og løgn. Syter han over det….vel, da ser man forskjellen på en balleløs ynkrygg, og en mann med et streif av respekt igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s