Dauhørt, anyone?

Min kjære påstår at jeg begynner å bli en smule dauhørt, dette er selvfølgelig bare vrøvl – jeg hører helt utmerket. Det er heller han som er litt utydelig, tenker jeg. Ta for eksempel idag, vi kjører inn mot byen, godt trafikkert vei. Plutselig bråstopper min bedre halvdel, og sier «Se, der er Roger, jo». Så hyggelig, tenker jeg – og snur meg mot fortauet for å hilse på Roger. Mannen på fortauet ser litt usikkert på meg da jeg vinker entusiastisk. Det går opp for meg at jeg aldeles ikke kjenner denne Roger etter å ha myst på ham en liten stund, jeg vurderte om han kanskje hadde forandret seg veldig på ei uke, men kom til at det var usannsynlig. Mens jeg tenker fortsetter jeg å stirre på ham. (Nå ser mannen veldig skeptisk ut) Det er selvfølgelig en vilt fremmed, som forsåvidt godt kan hete Roger, men det vet ikke jeg noe om.

Så jeg snur meg litt irritert mot min kjære, for å påpeke at han står stille midt i trafikken, og at mannen ikke er Roger, og det er ganske corny å stoppe midt i travel trafikk for å veksle noen ord med Roger, som altså ikke engang er Roger, så vi burde kanskje kjøre videre?

Min kjære er opptatt av noe foran bilen. Alle bilene står stille, og midt i veien virrer en rådyrunge.

«Se, der er det rådyr, jo»

Rådyr…..Roger…..whatever. Hmfh.


11 thoughts on “Dauhørt, anyone?

  1. Lin:

    Helt klart. Noen har så vanskelig for å innrømme slike ting. Sukk.

    *hører en stemme fra andre sofaen*

    (Hva sa du, kjære? Skriver? Jeg? Nothing, dear!)
    😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s