Smil, vær så snill

Hun kunne kjenne at noe var fryktelig galt med ansiktet hennes. Kjeven var antageligvis knust. Resten av kroppen var ikke der. Det kjentes ihvertfall ikke slik ut. Men smertene i hode og ansikt økte sakte, som en lav trommevirvel, hvor trommeslageren slo hardere og hardere på instrumentet sitt. Hun stønnet svakt, prøvde å lukke opp øynene, prøvde å fokusere blikket. Tenk at øyelokk kunne være så tunge. Det hadde hun aldri tenkt på. Hva veide egentlig et øyelokk?

Han så rett på henne. Hodene deres var bare 30-40 cm fra hverandre. Hun ville så gjerne strekke ut hånda, rette opp hodet hans. Det hang så rart, det så ubehagelig ut. Hånda hennes ville ikke lyde beskjeden fra hjernen, ingenting skjedde. Hun prøvde å snakke. Lydene som kom ut, skremte henne litt – surklete, grøtete lyder. Det så ikke ut som om han hørte dem. Hun lukket øynene igjen, det var slitsomt å holde dem åpne.

Langt borte, i mørket, hørte hun en stemme. Hun kjente gleden inni seg, kjempet for å åpne øynene – ville smile til ham. De bekymrede brune øynene som stirret inn i hennes var fremmede. Noen sa at hjelpen kom nå. Hun så bort på ham igjen, hodet fremdeles i denne underlige stillingen, blikket rett i hennes. Men han smilte ikke tilbake, selv om hun prøvde alt hun kunne for å smile til ham.

Smil, vær så snill. Hun fikk bare de rare lydene da hun prøvde å si det. En ny stemme hysjet forsiktig på henne. Skjære henne løs, sa stemmen. Skjære henne løs? Hun forsto ikke. Orket ikke prøve, heller. Om han bare kunne smile tilbake. Han var så vakker når han smilte, han kunne lyse opp et rom. Det var det hun hadde falt for den gangen. Og selv etter så mange år gjorde smilet hans henne varm i hele kroppen.

Ansiktet hans så helt fint ut, han kunne smile til henne. Hun trengte det så inderlig nå, da ville alt bli bra igjen, hun ville føle seg trygg igjen. Om han bare smilte litt. Før hun sovnet. Hun var så inderlig trøtt.

Stemmene var mange nå, lydene høye. Smertene var borte, men hun orket ikke høre mer, orket ikke det skarpe blinkende lyset i ansiktet. Hun gled bort. Kjente ikke støtene mot brystkassen. Ikke masken over ansiktet. Bare stillhet. Og velsignet mørke.