Vill ni åka mera?

Jeg har vært på sykehuset denne uken. Da jeg satt og ventet i en gang der, så jeg henne. Legen fra sommeren 2006. Og jeg måtte holde meg fast i stolen for ikke å gå etter henne. Mest av alt hadde jeg lyst til å gi henne en sviende ørefik. (Eller, forresten….jeg mente et knyttneveslag. Midt over nesa)  Hjertet mitt raste avsted, og jeg skalv. Jeg var en studie i selvkontroll akkurat da. Men alt kom rasende ned over hodet på meg igjen. Alt som har skjedd etter at den helvetes kreften stakk det stygge trynet sitt opp i livet mitt.

Jeg er ingen fan av karuseller. Det var gøy en periode i 12års alderen. Men de siste par åra har jeg allikevel kjørt berg- og dalbane. En høyst ufrivillig, brutal, og til tider veldig kvalmende tur.

Sommeren 2006 følte jeg meg slapp og uopplagt, jeg sov mye, og mensen slutta liksom aldri. Langt bak i hodet lurte et stygt, svart, ekkelt ord.

Kreft.

Men, ingen i min familie har hatt kreft, jeg kjente ingen som hadde hatt det, ingen nær meg anyway. Så det angikk ikke meg. Jeg, kreft? Pøh.

På seinsommeren begynte jeg å bli skikkelig uggen. Jeg unngikk å kjøre bil, for ujevnheter og fartsdumper sendte smertebølger gjennom kroppen som jeg ikke taklet lenger. Var det ikke myke nok sitteplasser i nærheten, så sto jeg heller. Sex var utelukket, jeg blødde, og smertene etterpå fristet lite.

Jeg kan ikke fatte at jeg lot det gå så langt.

Jeg bestillte en time på Volvat i begynnelsen av august 2006. Da hadde jeg gått sånn siden mai. (Ja, så dum var jeg – ikke gjør samme tabben) Gynekologen bare så på meg etter undersøkelsen. Og så spurte hun hvorfor jeg kom så seint. Og sa at prøvene var så blodblandet at jeg sikkert måtte på sykehuset å ta en biopsi istedet. Så sa hun ordet. Kreft. Livmorhalskreft. Hun sa det høyt, og hun sa at hun var temmelig sikker. Jeg kastet opp. De neste dagene husker jeg nesten ikke. Bare at jeg var lamslått, og etterhvert nektet å tro at det kunne være så ille.

Jeg hadde gått ombord i en berg- og dalbane, og jeg hadde en lang tur foran meg. 

15 dager senere lå jeg i en gynekologstol på sykehuset. Legen var liten og bustete, med tresko med marihøner på. Jeg synes de lignet på blodflekker. Jeg fortalte hva gynekologen på Volvat hadde sagt, og klarte ikke å la være å grine. Legen smilte, og sa at hun synes det så bra ut, og at det var dumt å hive om seg med diagnoser slik. Biopsien var vond, jeg hadde valgt bort bedøvelse i livmorhalsen, for det var visstnok like vondt. Jeg kløp sykepleieren skikkelig hardt i armen et øyeblikk. Og unnskyldte meg som en gal etterpå.

Etter undersøkelsen sa hun at det nok ble en konisering på Sandefjord sykehus. Ingenting å grue seg for. Jeg var bare sår på livmorhalsen, det var sikkert celleforandringer – men hun kunne ikke se tegn på noe alvorlig. «Og jeg jobber med underliv hele dagen, vet du.» Jeg husker ordene. Og smilet. Det hadde en beroligende virkning på meg. Hun klappet meg på kinnet, og sa at jeg ikke måtte stresse meg opp sånn. Koniseringer var ganske vanlig, og ingenting å være redd for. Kom deg hjem, og nyt resten av sommeren, du får et brev fra Sandefjord sykehus i posten, sa hun.

Berg- og dalbanen kjørte opp på en topp, og sola varmet meg langt der oppe. 

Jeg tusla ut i sola, og tenkte at det var det jeg trodde. Kreft, my ass. Jeg som hadde vært så redd. Og tenkt at jeg skulle dø fra ungene mine. Jeg hadde lyst til å ringe gynekologen på Volvat, og skjelle henne ut fordi hun hadde skremt meg sånn. Jeg kjøpte meg en softis istedet. Og sto mens jeg spiste den, for det gjorde så vondt å sitte på trebenker. Det kom nok heldigvis til å bedre seg etter koniseringen, det var jeg sikker på.

10 dager etter ringte de meg fra Radiumhospitalet, og ba meg komme dit med en gang.

Karusellen var i fritt fall.

De neste månedene er en mørk, våt høstvei. Ungene har stive, redde ansikter. Hvordan skal jeg si dette til dem. Tårer. Elver av tårer. Operasjon? Nei, det har gått for langt, det er for seint. Jo, vi prøver allikevel. Eller? Jo, vi gjør et forsøk. Cellegift? Damen viser fram parykker, Jeg virvler rundt som et tørt løv i en høststorm. Jeg kastes hit og dit. Strålemaskinen er diger. Jeg tenker at hvis den faller ned, knuses jeg til støv. For hele meg er tørr, knusktørr. Jeg spiser ikke, drikker ikke, tårene er borte. Etter operasjonen sier kirurgen at lymfeknutene var digre, spredning garantert. Prognosene er dårlige. Jeg reiser fram og tilbake for å bli strålet. Ukene går, jeg er slapp, føler meg pyton. Visste du at man kan få knallrød cellegift? Så passende til jul, tenkte jeg da jeg så en dame passere meg med den røde posen på et stativ.

Jula kom, og jeg var desperat etter å gjøre den minneverdig. Fordi det kanskje var den siste. Hver eneste gave til ungene ble et prosjekt. Treet skulle være perfekt. Alt skulle være perfekt. Gode minner skulle skapes. Midt oppi dette reiste jeg fram og tilbake til Radiumhospitalet hver dag. Jeg sovna overalt. Og veien føltes mørkere enn noen gang. 

Ut på nyåret var jeg ferdig behandlet. Ingen tegn til flere svulster. Alle var overrasket. Jeg svevde. Og følte meg sterk og tøff.

Enda en gang skjøt karusellen fart oppover. Oppover mot en lysende himmel. Fuck cancer, I beat your ass!

Men etterhvert kom søvnproblemene. Og angsten. Jeg var vettskremt hver gang jeg kjente noe uvant. Var jeg ekstra sliten, kom redselen for at jævelen var tilbake. Tankene om at ungene hadde bare meg, ble tyngre og tyngre. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å sikre framtida deres.

Skadene etter kreftbehandling kan være brutale, og etterhvert dukket de opp. Men jeg levde, og taklet smertene, og bevegelsesproblemene ganske bra. Jeg tenkte at så lenge jeg ikke dør av det, så bring it on. Månedene gikk, jeg begynte å sove hele natten, og en slags sped trygghet vokste fram. Det var snart jul igjen. Og rett før jul kom beskjeden om at jeg hadde en flekk ved hjertet. En liten skygge. Legen så så trist ut, en absurd følelse av medlidenhet med ham dukket opp. Jeg var svimeslått. Hele jula, og fram til 16 januar ventet jeg på dommen.

Vill ni åka mera? Karusellen stupte.

Jeg slapp unna med skrekken. Men denne gangen gikk det lang tid før jeg sov hele natta. Og det tok lang tid for berg- og dalbanen å krabbe seg opp til toppen igjen.

14 november 2008

Jeg hører en gnissende lyd av metall mot metall. Rustne hjul begynner å bevege seg. Karusellen er gammel nå. Men utforbakken gir den fart. Jeg lukker øynene, er i fritt fall, og orker ikke å ta meg sammen. Jeg er sur og gretten. Drittlei. CTbildene viser to klumper i underlivet mitt. De har en merkelig form. De må undersøkes. Denne gangen går alt fort. Jeg er nærmest apatisk da jeg reiser inn på sykehuset igjen. Orker ikke å tenke mer. Er så inderlig lei av alle opp og ned-turene. Det er vanvittig slitsomt. Psyken får rundjuling hver gang. Det blir tøffere og tøffere å hente seg inn igjen.

Det går bra, det kan fikses, ingen kreftceller der. Jeg begynner å tro jeg har 9 liv, det er meg og pusen. Men dette begynner å bli en kjip juletradisjon jeg godt kan klare meg uten.

Kanskje når karusellen toppen igjen før jul, den går nemlig veldig tregt nå. Den bør få slippe. Den er sikkert like sliten som meg. Jeg tror vi trenger å stoppe på toppen. Lenge, lenge.

32 thoughts on “Vill ni åka mera?

  1. Fyttirakkern, detter er tøft å lese og ikke vanskelig å skjønne at nervene blir tynnslitte etterhvert.
    Ønsker deg en riktlig god jul og at du ikke får flere karusell-nedturer.

  2. Kjenner jeg får en vond klump i magen og jeg er følelsesmessig plutselig tilbake til den tiden jeg hadde en god venn som hadde kreft. Der var det mye berg-og-dalbane, og det var slitsomt.

    Masse lykkeønskninger og gode tanker kommer herfra.

  3. Tordenlill:

    Hugæern, sa mormora mi. Et passende ord. Jeg blir hugæern av alle svingningene.

    Men nå er det jul snart, og jeg er frisk, og jeg gleder meg så innmari!

    En flott og fin jul til deg også😀

    Eugenie:

    Tusen takk😀

  4. Sissel:

    Skikkelig dritt. For det går på en måte aldri over. Ikke i hue ihvertfall. Men noen teknikker lærer man seg etterhvert

    Jul skal det bli, og måtte den bli fin, rød, gyllen, varm, og rolig for oss alle, ja. (IKEAturen sørget for mye accessoirer i så måte😉 )

    Lin:

    Takk, det var fint sagt. Klem tilbake🙂 Den beste julen til deg også.

  5. Hva du har gjennomgaatt er utrolig – og ikke minst det at du fortsatt staar paa beina. Jeg boeyer meg i beundring og vet mer enn jeg liker aa tenke paa om hva det maa ha kostet. Er glad for at det siste later til aa vaere ‘gode’ nyheter.

    …og vurderer aa stikke en kjepp i motoren paa karusellen naar vogna di er paa topp, saann at den blir der en stund. Det har du jammen fortjent! Jeg haaper du og ungene klarer aa faa ei god jul.

  6. Alter Ego:

    Jah, stikk kjepper i hjulene for meg😆

    Trur jula blir fin, jeg – din også🙂

    Anathema:

    Peace in the valley, sa Elvis Presley – jeg trur det blir peace in the valley🙂

  7. Selv om diagnosene våre er forskjellige er reaksjonene så like at jeg blir stum. Vi mødre er himla likt støpt på enkelte områder. Og akkurat nå kunne jeg bare tenke meg å sitte og spise pepperkaker og drikke en _sterk_ gløgg med 69% rødvin sammen med deg.

    Bill.mrk: Mytteri og konspirasjon A/S
    😀

  8. Jeg har ingen forutsetninger for å kunne forstå hvordan du har hatt det, bare en forståelse for at det har vært og er tøft som bare F.
    Jeg håper du og dine får en fredelig julefeiring, så skal jeg gjøre mitt beste for å spore opp den jævla svensken som alltid skal åke mer, gi ham flitt fik og deng og vise ham hvor «stans»-kommandoen sitter.

  9. Pingla:

    Åh, det hørtes deilig ut – litt sjokolade også? Fordi vi fortjener det😉

    Ang mytteri&konspirasjon; kan man bli mer pompøs der borte? I think not..😆

    Sorgenfri:

    Jah! Fik og deng, i bøtter og spann, plz.. Fine, fine julen til deg og dine også – og den siste posten din fikk meg virkelig til å smile med tanke på egne onenightpals – det er ikke få🙂

    Fata:

    Takk, det håper jeg virkelig, nok nå!

    Nessie:

    Tja, den er vel aldri over så lenge man lever, det gjelder oss alle – og jeg har vel litt dårligere prognoser i så henseende. Men! Ettersom tiden går, blir jo sjangsene for tilbakefall mindre – og den trøsten er god å ha. Enn så lenge prøver jeg å tenke at tiden jobber for meg, det faktum at selve strålingen øker muligheten for annen kreft på lang sikt vil jeg ikke en gang tenke på. Hodet mitt har ikke plass til de tankene der.

    Så…akkurat nå er fryd og gammen en fin tilstand, måtte den vare og vare og vare og…..🙂

  10. Utrolig sterkt av deg å fortelle oss hele historien din, Maria! Kjenner jeg blir litt stolt av deg😀 Samtidig kjenner jeg på følelser som sinne, oppgitthet, sårhet, tristhet, glede, kvalme.. Regner med dette er følelser som du kan identifisere deg med, også.

    Ønsker deg en fantastisk førjulstid! Og bare vent; du skal nok kunne klatre ut av karusellvognen og sette deg rolig ned på benken din i vannkanten og bare nyte utsikten. Karusellen er utslitt og skal kasseres, så da er det bare å stige av😉

    Kleeeeeeeeemmmmmmmm!!!

  11. Sterke saker. Det må da stoppe nå.

    Vill inte åka mera.

    På den annen side: De følger med deg, og derfor kan de ta ting på tidlige tidspunkt om noe skulle oppstå.

    Krysse fingre.🙂

  12. Det er utrolig tøft å være barnet til en mor som har kreft også. Se hvordan hun skal være tapper foran familien. Hun klarte seg, men så ble pappa syk og etter to års kamp døde han. Det var tøft.

  13. Sexy Sadie:

    Det kan jeg nesten ikke forestille meg. Så vondt.

    Det var det tøffeste med det hele for meg, hvordan beskytte ungene, hvordan får dem gjennom dette uten for mange sår og hakk i sjelen. Det var utrolig vanskelig. Vi har prata mye om det etterpå også, men jeg er enda redd for hva all den frykten har gjort med dem.

  14. Hei Maria! Sitter her og leser på bloggen din, og fikk meg en skikkelig støkk da jeg leste akkurat dette. Håper alt er bra med deg, du virker til å være en tøff dame. Vet ikke hva mer jeg skal si. Og det forekommer ikke ofte.

  15. Frk. Frekkesen:

    Tøffere enn toget😉

    So far, so good – jeg har passert 2årsmerket, og da er sjansene betraktelig bedre for å bli frisk. Ny kontroll i april, satser på at jeg blåser igjennom den med fulle seil.

    Takk for at du spurte!

  16. Lykke til med kontrollen nå i april! Du har litt av en tid bak deg, det må jeg si.. Min mor fikk brystkreft da jeg var 17, jeg var alene hjemme i de periodene hun var på radiumhospitalet i Oslo. Jeg tenkte faktisk ikke så mye på at hun var syk, tror nok jeg fortrengte det litt og festet og ruset meg istedet. Det satte nok sine spor, men jeg har nå klart meg greit og er mer oppegående enn bloggen min gir uttrykk for. : )
    Jeg vet jo ikke hvor gamle ungene dine er, men jeg tror at kommunikasjon er alfa omega for både små og store barn i den situasjonen, at de har noen de kan snakke med og at det ikke blir til et tema som du eller andre voksne unngår å snakke med ungene om fordi det er vanskelig. Jeg hadde ingen å snakke med og jeg bare kjørte på med alkohol og div. rusmidler uten å engang tenke over hva i alle dager jeg drev med før i ettertid.
    Uansett; jeg krysser fingrene for at alt ordner seg for deg og dine.

  17. Jonathan:

    Tusen takk for kommentar, og for at du fortalte om din egen opplevelse. Sånt er verdifullt for en mamma… Gikk det bra med mora di?

    Jeg har ganske store unger nå, den gang det skjedde var de 10, 12 og 14. Jeg valgte å være åpen – det kosta jævlig mye. Men å skjule noe var intet alternativ. Det har du absolutt rett i. De var med meg på Radiumhospitalet et par ganger, jeg tok dem med på strålinga så de skulle få se at det ikke var så skummelt som jeg tror de trodde. (Minstejenta så for seg noe ala Star Wars..) Sosionomene på Radiumhospitalet er flinke på dette med barn, og min kreftsykepleier i kommunen kom med mye gode råd i forhold til skolene. De var forøvrig helt supre, og støttet/hjalp så mye de kunne. Det er uvurderlig i en hverdag med kreft, man blir ganske så aleine med ungers sorg når faren deres gir faen…

    «Bakdelen» med å være så åpen er at de har blitt ganske vare og følsomme for forandringer eller humørsvingninger – jeg jobber mye med å gjøre dem trygge(ere) igjen. Det må bare ta den tida det tar.

    Takk for at du krysser fingrene, og ønsker lykke til. Tusen takk.

    Ps: Bloggen din er satt på leselista, moro med noe nytt🙂

  18. Det gikk bra med min mor, hun sier selv at hun har vært mer i live etter kreften enn hun var i alle årene før, reiser mye, nyter livet, og er «sykelig» opptatt av å holde seg i form. : )

    Fedre som gir faen ja.., mulig jeg er «litt» fordomsfull, men jeg har en tendens til å se på dagens menn mellom ca 40 og 70 som en gruppe bundet sammen av en slags kollektiv feighets-psykose. Hehe. Jeg er ikke bitter, jeg bare liker å putte folk i båser..

    Bloggen min er satt på leselisten sier du.., jeg må sjekke ut hva det vil si, sikkert positivt, så på forhånd takk!

  19. Jonathan:

    Go modern din!😀 Jeg kjenner igjen den følelsen av å leve «mer».

    Båsen din er ganske så treffende den, ihvertfall etter mine egne erfaringer..

    Leselista er ikke noe mer skummelt enn en «memo to myself-greie» i huet mitt. Og nå har jeg vært inne og lest litt. Nydelig snødikt!

  20. Så utrolig godt skrevet. Jeg er med deg hele veien, og selv om jeg aldri har hatt kreft selv så kjenner jeg til berg-og-dalbanen, selv om min tur ikke varte lenger enn i noen måneder. Pappa døde av kreft i tarmen, som hadde spredd seg til levra, så jeg kjenner virkelig igjen frykten. Jeg husker godt dagen da jeg fikk høre at pappa hadde svulst. Jeg satt på skolen, intetanende om hvorfor mamma skulle komme å banke på klasseromsdøra midt i matpausen.

    Du skriver veldig, veldig godt, og det er godt å høre at det har gått såpass bra med deg. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å leve i konstant frykt for at kreften skal komme tilbake. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å ha vært å ha sett døden på så nært hold. Du er sterk.

    Klem fra Drea.🙂

  21. Takk for lang og fin kommentar, Drea. Så leit å høre om pappa`n din😦 Kreft er en jævel, en snikende jævel. Og den rammer så mange!

    Jeg tenker ikke på det hver time, hver dag, lenger. Heldigvis. Men innimellom….det kan være en lukt, musikk, nyheter, et eller annet, som trigger angsten – da sliter jeg. Frykt er slitsomt i lengden.

    Men, for det meste klarer jeg å tenke at jeg lever nå – og at jeg ikke har noen kontroll over hva som skjer om 6 måneder, 1 år, 2 år, whatever.

    Nå.

    Livet er akkurat nå. Det er om å gjøre å ta vare på hvert dyrebare sekund.

    Klem tilbake🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s