Jeg blir så flau….

……når mennesker viser fram sin idioti og sine fordommer, fullstendig uten blygsel. Mine damer og herrer, jeg gir dere ordføreren i hjembyen min,  Tønsberg – medienissen Per Arne Olsen (FrP) :

http://tb.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090710/NYHETER/263254874/1011/NYHETER&nocache=1

Faen, så pinlig.

Advertisements

Barns manglende rettsvern – igjen.

Barns rettsvern i Norge imponerer stadig. Denne gangen dreier det seg om en hjertesyk 8åring fra Telemark.

Jenta var bare 7 år da naboen på 63 år forgrep seg på henne. Han blir dømt for overgrepene. Jentas familie søker om oppreisning på kr 60.000 fra mannen. Kravet blir avvist i Aust-Telemark tingrett. Retten finner det nemlig ikke særdeles skjerpende at jenta bare var 7 år da det skjedde.

IKKE særdeles skjerpende…!

Familien anker til Agder lagmannsrett, de finner ikke noe å utsette på tingrettens behandling, og avviser anken hennes.  Så dømmer de henne til å betale overgriperens saksomkostninger! Jepp, du leste riktig – hun måtte betale ham. Ikke de store summene, men det spiller ingen rolle. Dette er hinsides all fornuft.

63åringen visste at jenta var hjertesyk da han forgrep seg på henne. Det er sikkert ikke skjerpende, det heller.

Familien strever nå med å få solgt leiligheten, så de slipper å fortsette å være nabo med overgriperen, som for øyeblikket soner dommen for overgrepene.

Han fikk 5 mnd fengsel for å utføre de seksuelle overgrepene mot den lille hjertesyke jenta.

Avmakt og raseri

Christoffer:


• 18.09.1996-02.02.2005
• Døde etter mishandling. Under obduksjon ble det funnet et 17 cm langt brudd på hodeskallen
• I oktober 2008 ble stefaren funnet skyldig i mishandling med døden til følge. Han har anket dommen på seks års fengsel, som dermed ikke er rettskraftig
• Denne måneden skal ankesaken opp for lagmannsretten,. Ifølge Fylkesmannen ble gutten sviktet av både skole og helsepersonell
• Ingen meldte fra om overgrepene gutten var utsatt for. Stefaren har nylig fått barn med Christoffers mor.
• Paret bor i perioder i en campingvogn på Østlandet

Jeg klarer ikke å slippe taket i denne saken. I motsetning til en av de feigeste menneskene jeg har hørt om:

I forbindelse med det grusomme drapet på 8 år gamle Christoffer fra Vestfold, sier en av mødrene i guttens kameratflokk følgende til Dagbladet:

— Han var en urolig gutt, men en alle ble glade i. Det er en tragisk sak, men vi ønsker ikke å blande oss inn. Dette er lite lokalsamfunn der alle kjenner alle, sier en mor.

What?? Hva slags holdning er det??  

Les denne linken, dette er i Norge. I 2005 skjedde dette. Og ingen gjorde noe.

I denne campingvogna bor et lite barn, født i januar i år. Sammen med sin mor, som valgte å føde barnet til morderen som drepte sønnen hennes:

campingvogna

(Foto: Thomas Rasmus Skaug)

Under oppslaget i Dagbladet jeg linker til, finner du en del blogger om denne saken. I den førstes kommentarfelt linkes det til full identifisering av foreldrene, navn og bilde. 

Jeg har stirret på det bilde lenge. Og kjent på de mest primitive sidene av meg selv.

La oss håpe denne ynkelige drapsmannen ikke dreper dette nye barnet også. For om han prøver, så er det ikke sikkert noen vil se det. Kanskje lukker de øynene igjen.

Slik de  gjorde da han pinte Christoffer til døde.

Smalltalk 2 (om rasende venninne, og fitter på nett)

Venninna er sinna. Nei, egentlig er hun rasende. Gubben hennes har finni dame på nett. Så nå har han stikki sin vei. Venninna er av en eller annen grunn mest sinna på dama. Hun freser om sjølplukk i andres åker. Jeg trekker litt på skuldrene.

-Forholdet deres har jo vært på hell lenge da…. Jeg ser på henne. -Og da er det greit å bare stikke da? Og det er greit at det vaker en haug med fitter rundt på nettet som tydeligvis ikke har respekt for konseptet opptatt?? Venninna er opprørt nå. -Du….sier jeg, du preiker for koret nå – been there, remember? Hun roer seg ikke akkurat av det. -Ja, da veit du jo for faen hva jeg mener?? -Jada, jeg hører hva du sier – men det er lenge siden jeg la det bak meg. Det er hva det er, prøv å legge det bak deg du også.

Hun stirrer ut i luften en stund. Svelger et par ganger. Jeg gir henne en god klem. -Du skjønner det, sier jeg – at noen damer liker sånne selvmedlidende dustehuer, som faktisk tør å tyte ut av seg at «hun forstår meg ikke». -Hvor dumme tror du de er disse damene som kjøper den der? Jeg stryker venninna på kinnet. -Som oftest er det usikre små fjols, vet du. Som han må slite med framover. Venninna smiler litt. -Og så han som er så utålmodig, sier hun. Jeg ler.

-Og du…prøv å tenke som jeg gjorde, hun får bare det du strengt tatt ikke har bruk for lenger. Jeg gliser litt. -Hun er ikke kvinnfolk til å takle noe mer enn dine sloppy seconds, slik tenkte jeg etterhvert. Ja, jeg har faktisk vurdert å sende henne noen avlagte klær jeg skulle kaste også. Venninna ler nå. En fin lyd. -Du er fin, flirer hun. -Jepp, og hadde hun bodd nærmere, så skulle jeg sendt henne en og annen doggybag innimellom også. Jeg blunker til henne. -Rester er rester, ikke sant?

Alle trenger en pistol iblandt…..

…..tung og blank. For noen dager siden fikk jeg kjenne på mitt eget raseri, min egen avmaktsfølelse. Og det skremte meg litt, at jeg kunne føle så mye sinne mot en annen person.

Jeg gikk gjennom byen, og prøvde å sjonglere en kurv jordbær og diverse annet ræl fra handleturen min. Tilslutt måtte jeg finne en benk, og laste av litt. Så satt jeg der da, og spiste jordbær, og myste litt på turistene. Som oversvømmer byen vår, bryggene våre, utestedene våre. Irriterende. Men det er en annen historie.

På benken rett overfor meg setter det seg to menn. Den ene har solbriller, men det er noe med ansiktet hans. Noe kjent. Jeg prøver å ikke stirre. Han tar av seg solbrillene et øyeblikk, og jeg kjenner gåsehuden ta tak i huden min. Jeg får flashback, dusinvis av avissider går som en revy i hodet mitt. Som et kvalmende lysbildeshow bak pannen min. Jeg drar blikket til meg. Ser ned i bakken. Og blir plutselig overmannet av et sinne jeg sjelden har kjent på i livet.

Han har gjort det verste. Det groteske. Det grusomste. Og her sitter han, og spiser softis. Jeg hører at han ler av noe. Jeg biter tennene så hardt sammen at det gjør vondt. Tusen tanker flyr gjennom hodet, hendene mine er knyttet så hardt at neglene skjærer inn i huden. Jeg tør ikke se opp. Må konsentrere meg om å puste rolig. Han er ute. Sikkert på perm. Ofrene hans er i jorda. Og her sitter han, han får kjenne solstrålene på huden, spise is, nyte dagen. Noe de aldri mer får gjøre.

Jeg reiser meg, samler posene mine, kaster resten av bærene i en søppelkasse. Og jeg anstrenger meg hele tida for å ikke se i hans retning. Jeg går sakte forbi, og i det jeg passerer ham klarer jeg ikke la være å se opp. Blikkene våre møtes et kort sekund. Jeg spytter på ham med blikket mitt. Og håper han ser det.