Avslutninger, blanke øyne, vemod, og festivalfeber

Prinsessa mi fyller 16, og dagen feires på Hovefestivalen imorgen. Hun er ferdig med 10 klasse, har allerede fått plass på videregående (etter et strålende intervju) – og imorgen skal hun altså se favorittbandet sitt, amerikanske Panic At The Disco, på Hove. Og ikveld har hun festivalfeber.

Vi snakker blodfan her.

Hun har blogget så varmt om bandet i det siste, at til og med Dagbladet Fredag fattet interesse og ville ha et intervju med henne i forbindelse med Hovefestivalen. (Og jeg er kjempestolt) Selvfølgelig har jeg spammet festivalledelsen og bandets management, for å få bandet til å gratulere henne med sweet sixteen fra scenen. Om jeg har lykkes gjenstår å se, men uansett har festivalledelsen på Hove vært kjempesøte, og svart på mailer med stor tålmodighet.

I forrige uke var hun på 10klasseball (sukk), og på torsdag var det fest i kulturhuset for avgangselever og foreldre. 180 10klassinger i finstasen, keitete armer og bein, fnising og nervøs fomling, vitnemål og kulturinnslag – og en haug med blanke mamma og pappaøyne i salen da vi sang «Til ungdommen» for dem.

Og vi glemte ikke Kristian. Flotte, hjertegode Kristian, som ble så brutalt drept av faren sin høsten 2006, 14 år gammel. Det var en stund jeg ikke trodde prinsessa mi skulle klare å holde hodet over vannet. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Radiumhospitalet, og situasjonen var alvorlig. Så blir hennes beste venn i verden drept på verste måte. I hagen sin. Som hun enda helst unngår å passere. Det manglet en flott ung mann i kulturhuset forleden. Men han var der, i hver og ett av hjertene våre.

Jeg er så stolt av henne – hun har kommet seg etter å ha fått så mange harde slag. Og det har virkelig vært tøffe tak. Derfor er jeg overbevist om at hun vil klare seg godt nå som framtida ligger som en brei og åpen vei foran henne. Og nå er det rett før jeg begynner å sippe her, men siden jeg er tøffere enn toget, (et sted må hun jo ha det fra), så gjør jeg selvfølgelig ikke det. Jeg er jo Mytteristen, for pokker. 😉

PS: Bilder fra Hove kommer selvfølgelig seinere i uka!

Hender

Jeg ser på hendene hennes. Vi ligger på hver vår sofa, sløver litt. Hun fikler med en mp3spiller, leter etter en sang, kjappe fingre flyr over de bittesmå knottene. Neglene har avskallet svart og lilla neglelakk, ingen ringer, bare fargerike armbånd. Hun mumler. Eller synger med. Jeg er ikke sikker.

Jeg lukker øynene. Tenker på små, lubne hender. Stutte små fingre, som fikler med en Brio kassettspiller i plast. Hvit, gul grønn og blå. En liten pekefinger hvitner når hun trykker ned den røde playknappen. På ringfingeren har hun en liten ring med en marihøne i plast. Og når hun finner sangen hun leter etter smiler hun med fine bollekinn. Og synger med. Danser litt i liten rosa kjole med jordbær på.

Snart 16 nå. Vet alt. Kan alt. Tøffest i gata. Ironisk distanse til det meste. Unntatt Fall Out Boy. Og My Chemical Romance. Det må man ikke tulle med, har jeg erfart.

Men inni meg har jeg masse bilder av ei lita jente med lubne fingre og rosa kjole – og av og til blir jeg så ømhjerta at jeg må knusekose litt på henne. Hu ser veldig oppgitt ut da. Men jeg kjenner at hun klemmer tilbake.

Hver dag er en spesiell anledning

Jeg leste en historie på nettet for en stund siden. En trist og sår fortelling fra en mann som mistet sin kone. Da han skulle finne klær hun skulle begraves i, fant han silkeundertøy hun hadde kjøpt på en weekendtur til New York flere år tidligere. Det lå enda pakket inn i silkepapir – det skulle spares til en spesiell anledning, hadde hun sagt. Kvinnen ble begravet, og under kjolen hadde hun det vakre silkeundertøyet hun hadde spart på så lenge. Det var neppe en slik anledning hun sparte det til.

Hver dag er en spesiell anledning. Vi skulle vært flinkere til å tenke sånn, roe ned litt. Leve litt mer, stresse litt mindre. Hvor mange ganger har du hengt vakre nye klær inn i skapet, for å spare dem til en spesiell anledning? Du sparer den dyre parfymen, det fineste serviset, de lekre skoene, den beste vinen…alt det du ikke vil bruke til hverdags, det sparer du til…..til hva?

Vi lever nå, idag. Og let`s face it, det kan være den siste dagen. Livet er småskummelt sånn, vi dør av det alle sammen. Så ikke vent, ikke spar. Gjør det du gjerne skulle gjort, hvis du bare ikke måtte gjøre alt det andre først. Besøk den vennen du savner, klesvasken din rømmer ikke fra kurven – og oppvasken er der imorgen også. Ta på deg noe fint, la vennen få nyte den dyre parfymen din, og du…ta med den beste vinen og del den.

Jeg har sitti ute i en hagestol idag. Det var litt kaldt, så jeg hadde pledd over meg. Egentlig skulle jeg pusse vinduer, for det er jo sol.. Men jeg gadd ikke, jeg ville heller nyte den sola fra en hagestol, tømme hodet litt. Se på resten av sommerblomstene mine som nekter å gi seg for i år, løvet som virvles opp av vinden, bølgene nede på fjorden. Det var et par deilige timer.

Og jada, jeg ser fint gjennom vinduene en stund enda.

Om barn

Og en kvinne som bar sitt barn ved brystet, sa: Tal til oss om barn.
Og han sa:
Deres barn er ikke deres barn.
De er sønner og døtre som lengter etter seg selv.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er hos dere, tilhører de dere ikke.

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker.
For de har sine egne tanker.
dere kan huse kroppene deres, men ikke deres sjeler.
For deres sjeler bor i morgendagens hus, og det kan dere ikke besøke,
ikke engang i deres drømmer.

Dere kan strebe etter å bli som dem,
men forsøk ikke å få dem til å bli som dere.
For livet går ikke baklengs og dveler ikke ved igår.
Dere er buene som barna deres blir skutt som levende piler fra.

Kahlil Gibran

hella-013-small.jpg