Jeg savner radiohode

Sukk.

Reklamer

Hender

Jeg ser på hendene hennes. Vi ligger på hver vår sofa, sløver litt. Hun fikler med en mp3spiller, leter etter en sang, kjappe fingre flyr over de bittesmå knottene. Neglene har avskallet svart og lilla neglelakk, ingen ringer, bare fargerike armbånd. Hun mumler. Eller synger med. Jeg er ikke sikker.

Jeg lukker øynene. Tenker på små, lubne hender. Stutte små fingre, som fikler med en Brio kassettspiller i plast. Hvit, gul grønn og blå. En liten pekefinger hvitner når hun trykker ned den røde playknappen. På ringfingeren har hun en liten ring med en marihøne i plast. Og når hun finner sangen hun leter etter smiler hun med fine bollekinn. Og synger med. Danser litt i liten rosa kjole med jordbær på.

Snart 16 nå. Vet alt. Kan alt. Tøffest i gata. Ironisk distanse til det meste. Unntatt Fall Out Boy. Og My Chemical Romance. Det må man ikke tulle med, har jeg erfart.

Men inni meg har jeg masse bilder av ei lita jente med lubne fingre og rosa kjole – og av og til blir jeg så ømhjerta at jeg må knusekose litt på henne. Hu ser veldig oppgitt ut da. Men jeg kjenner at hun klemmer tilbake.

HalleFUCKIN`lujah!

På veien til legen tenker jeg at jeg ikke vil være skalla brud. Ikke faen. Cellegift og bryllup er en kjip kombo. Jeg klarer ikke tenke mer på at jeg kan dø fra ungene mine. Systemet mitt går på autopilot, psyken min klarer ikke mer. Tanker om hvordan jeg skal forberede ungene på et liv uten meg er borte – jeg klarer ikke tenke de tankene flere ganger. Det føles som jeg er nær et sammenbrudd, for første gang siden diagnosen sommeren 2006 føler jeg at jeg mister grepet. Avstanden mellom forstanden min og galskap føles papirtynn. Jeg nynner forsiktig, tenker at jeg skal kjøpe en rød Primula på veien hjem. Vaske vinduer. Men det regner, dumt det da kanskje. Jeg har skrudd av tankene, skrudd av tårekanalene, skrudd av systemet. Beskytter meg desperat.

Så sitter man der. Hører legens messende stemme. Dagen har kommet, nå får jeg dommen. Jeg ser meg rundt på kontoret, tenker at gardinene hans er veldig rare, er det bare meg som ser det? Jeg er litt svimmel, nesten sjøsyk. Han burde gjøre noe med de gardinene.

Ufarlig.

Årvåken nå. Han sa ufarlig. Jeg stirrer på ham. Prøver å si noe, bare hese kvekk kommer ut. Han smiler. Munnen hans beveger seg, men inni hodet mitt er det helt stille. Ørene mine virker ikke. Jeg har bare et ord i hodet.

Ufarlig.

Spredningen var ikke spredning, det var noe helt ufarlig. De tok feil. Et kar, et nøste, en harmløs klump. Jeg klarer ikke ta inn forklaringen hans. Han klemmer meg. Sier at alt kommer i brevs form om et par dager. -Les det da, sier han, men nå må du pelle deg avgårde å leve, ser deg i april.

Jeg vaser rundt i regnet en stund. Ufarlig. Jeg sprenger nesten. Ufarlig. Ringer kompisen. Han ler. Sier at only the good die young, så jeg blir nok her veldig lenge. Jeg ler, og så griner jeg litt.

Ufarlig.

Jeg går hjem. Setter på «Born to be alive». Høyt. Huset rister. Jeg danser. Som en gærning danser jeg rundt i huset. Jeg sprenger av lykke.

Ufarlig.

Hver dag er en spesiell anledning

Jeg leste en historie på nettet for en stund siden. En trist og sår fortelling fra en mann som mistet sin kone. Da han skulle finne klær hun skulle begraves i, fant han silkeundertøy hun hadde kjøpt på en weekendtur til New York flere år tidligere. Det lå enda pakket inn i silkepapir – det skulle spares til en spesiell anledning, hadde hun sagt. Kvinnen ble begravet, og under kjolen hadde hun det vakre silkeundertøyet hun hadde spart på så lenge. Det var neppe en slik anledning hun sparte det til.

Hver dag er en spesiell anledning. Vi skulle vært flinkere til å tenke sånn, roe ned litt. Leve litt mer, stresse litt mindre. Hvor mange ganger har du hengt vakre nye klær inn i skapet, for å spare dem til en spesiell anledning? Du sparer den dyre parfymen, det fineste serviset, de lekre skoene, den beste vinen…alt det du ikke vil bruke til hverdags, det sparer du til…..til hva?

Vi lever nå, idag. Og let`s face it, det kan være den siste dagen. Livet er småskummelt sånn, vi dør av det alle sammen. Så ikke vent, ikke spar. Gjør det du gjerne skulle gjort, hvis du bare ikke måtte gjøre alt det andre først. Besøk den vennen du savner, klesvasken din rømmer ikke fra kurven – og oppvasken er der imorgen også. Ta på deg noe fint, la vennen få nyte den dyre parfymen din, og du…ta med den beste vinen og del den.

Jeg har sitti ute i en hagestol idag. Det var litt kaldt, så jeg hadde pledd over meg. Egentlig skulle jeg pusse vinduer, for det er jo sol.. Men jeg gadd ikke, jeg ville heller nyte den sola fra en hagestol, tømme hodet litt. Se på resten av sommerblomstene mine som nekter å gi seg for i år, løvet som virvles opp av vinden, bølgene nede på fjorden. Det var et par deilige timer.

Og jada, jeg ser fint gjennom vinduene en stund enda.