Vill ni åka mera?

Jeg har vært på sykehuset denne uken. Da jeg satt og ventet i en gang der, så jeg henne. Legen fra sommeren 2006. Og jeg måtte holde meg fast i stolen for ikke å gå etter henne. Mest av alt hadde jeg lyst til å gi henne en sviende ørefik. (Eller, forresten….jeg mente et knyttneveslag. Midt over nesa)  Hjertet mitt raste avsted, og jeg skalv. Jeg var en studie i selvkontroll akkurat da. Men alt kom rasende ned over hodet på meg igjen. Alt som har skjedd etter at den helvetes kreften stakk det stygge trynet sitt opp i livet mitt.

Jeg er ingen fan av karuseller. Det var gøy en periode i 12års alderen. Men de siste par åra har jeg allikevel kjørt berg- og dalbane. En høyst ufrivillig, brutal, og til tider veldig kvalmende tur.

Sommeren 2006 følte jeg meg slapp og uopplagt, jeg sov mye, og mensen slutta liksom aldri. Langt bak i hodet lurte et stygt, svart, ekkelt ord.

Kreft.

Men, ingen i min familie har hatt kreft, jeg kjente ingen som hadde hatt det, ingen nær meg anyway. Så det angikk ikke meg. Jeg, kreft? Pøh.

På seinsommeren begynte jeg å bli skikkelig uggen. Jeg unngikk å kjøre bil, for ujevnheter og fartsdumper sendte smertebølger gjennom kroppen som jeg ikke taklet lenger. Var det ikke myke nok sitteplasser i nærheten, så sto jeg heller. Sex var utelukket, jeg blødde, og smertene etterpå fristet lite.

Jeg kan ikke fatte at jeg lot det gå så langt.

Jeg bestillte en time på Volvat i begynnelsen av august 2006. Da hadde jeg gått sånn siden mai. (Ja, så dum var jeg – ikke gjør samme tabben) Gynekologen bare så på meg etter undersøkelsen. Og så spurte hun hvorfor jeg kom så seint. Og sa at prøvene var så blodblandet at jeg sikkert måtte på sykehuset å ta en biopsi istedet. Så sa hun ordet. Kreft. Livmorhalskreft. Hun sa det høyt, og hun sa at hun var temmelig sikker. Jeg kastet opp. De neste dagene husker jeg nesten ikke. Bare at jeg var lamslått, og etterhvert nektet å tro at det kunne være så ille.

Jeg hadde gått ombord i en berg- og dalbane, og jeg hadde en lang tur foran meg. 

15 dager senere lå jeg i en gynekologstol på sykehuset. Legen var liten og bustete, med tresko med marihøner på. Jeg synes de lignet på blodflekker. Jeg fortalte hva gynekologen på Volvat hadde sagt, og klarte ikke å la være å grine. Legen smilte, og sa at hun synes det så bra ut, og at det var dumt å hive om seg med diagnoser slik. Biopsien var vond, jeg hadde valgt bort bedøvelse i livmorhalsen, for det var visstnok like vondt. Jeg kløp sykepleieren skikkelig hardt i armen et øyeblikk. Og unnskyldte meg som en gal etterpå.

Etter undersøkelsen sa hun at det nok ble en konisering på Sandefjord sykehus. Ingenting å grue seg for. Jeg var bare sår på livmorhalsen, det var sikkert celleforandringer – men hun kunne ikke se tegn på noe alvorlig. «Og jeg jobber med underliv hele dagen, vet du.» Jeg husker ordene. Og smilet. Det hadde en beroligende virkning på meg. Hun klappet meg på kinnet, og sa at jeg ikke måtte stresse meg opp sånn. Koniseringer var ganske vanlig, og ingenting å være redd for. Kom deg hjem, og nyt resten av sommeren, du får et brev fra Sandefjord sykehus i posten, sa hun.

Berg- og dalbanen kjørte opp på en topp, og sola varmet meg langt der oppe. 

Jeg tusla ut i sola, og tenkte at det var det jeg trodde. Kreft, my ass. Jeg som hadde vært så redd. Og tenkt at jeg skulle dø fra ungene mine. Jeg hadde lyst til å ringe gynekologen på Volvat, og skjelle henne ut fordi hun hadde skremt meg sånn. Jeg kjøpte meg en softis istedet. Og sto mens jeg spiste den, for det gjorde så vondt å sitte på trebenker. Det kom nok heldigvis til å bedre seg etter koniseringen, det var jeg sikker på.

10 dager etter ringte de meg fra Radiumhospitalet, og ba meg komme dit med en gang.

Karusellen var i fritt fall.

De neste månedene er en mørk, våt høstvei. Ungene har stive, redde ansikter. Hvordan skal jeg si dette til dem. Tårer. Elver av tårer. Operasjon? Nei, det har gått for langt, det er for seint. Jo, vi prøver allikevel. Eller? Jo, vi gjør et forsøk. Cellegift? Damen viser fram parykker, Jeg virvler rundt som et tørt løv i en høststorm. Jeg kastes hit og dit. Strålemaskinen er diger. Jeg tenker at hvis den faller ned, knuses jeg til støv. For hele meg er tørr, knusktørr. Jeg spiser ikke, drikker ikke, tårene er borte. Etter operasjonen sier kirurgen at lymfeknutene var digre, spredning garantert. Prognosene er dårlige. Jeg reiser fram og tilbake for å bli strålet. Ukene går, jeg er slapp, føler meg pyton. Visste du at man kan få knallrød cellegift? Så passende til jul, tenkte jeg da jeg så en dame passere meg med den røde posen på et stativ.

Jula kom, og jeg var desperat etter å gjøre den minneverdig. Fordi det kanskje var den siste. Hver eneste gave til ungene ble et prosjekt. Treet skulle være perfekt. Alt skulle være perfekt. Gode minner skulle skapes. Midt oppi dette reiste jeg fram og tilbake til Radiumhospitalet hver dag. Jeg sovna overalt. Og veien føltes mørkere enn noen gang. 

Ut på nyåret var jeg ferdig behandlet. Ingen tegn til flere svulster. Alle var overrasket. Jeg svevde. Og følte meg sterk og tøff.

Enda en gang skjøt karusellen fart oppover. Oppover mot en lysende himmel. Fuck cancer, I beat your ass!

Men etterhvert kom søvnproblemene. Og angsten. Jeg var vettskremt hver gang jeg kjente noe uvant. Var jeg ekstra sliten, kom redselen for at jævelen var tilbake. Tankene om at ungene hadde bare meg, ble tyngre og tyngre. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å sikre framtida deres.

Skadene etter kreftbehandling kan være brutale, og etterhvert dukket de opp. Men jeg levde, og taklet smertene, og bevegelsesproblemene ganske bra. Jeg tenkte at så lenge jeg ikke dør av det, så bring it on. Månedene gikk, jeg begynte å sove hele natten, og en slags sped trygghet vokste fram. Det var snart jul igjen. Og rett før jul kom beskjeden om at jeg hadde en flekk ved hjertet. En liten skygge. Legen så så trist ut, en absurd følelse av medlidenhet med ham dukket opp. Jeg var svimeslått. Hele jula, og fram til 16 januar ventet jeg på dommen.

Vill ni åka mera? Karusellen stupte.

Jeg slapp unna med skrekken. Men denne gangen gikk det lang tid før jeg sov hele natta. Og det tok lang tid for berg- og dalbanen å krabbe seg opp til toppen igjen.

14 november 2008

Jeg hører en gnissende lyd av metall mot metall. Rustne hjul begynner å bevege seg. Karusellen er gammel nå. Men utforbakken gir den fart. Jeg lukker øynene, er i fritt fall, og orker ikke å ta meg sammen. Jeg er sur og gretten. Drittlei. CTbildene viser to klumper i underlivet mitt. De har en merkelig form. De må undersøkes. Denne gangen går alt fort. Jeg er nærmest apatisk da jeg reiser inn på sykehuset igjen. Orker ikke å tenke mer. Er så inderlig lei av alle opp og ned-turene. Det er vanvittig slitsomt. Psyken får rundjuling hver gang. Det blir tøffere og tøffere å hente seg inn igjen.

Det går bra, det kan fikses, ingen kreftceller der. Jeg begynner å tro jeg har 9 liv, det er meg og pusen. Men dette begynner å bli en kjip juletradisjon jeg godt kan klare meg uten.

Kanskje når karusellen toppen igjen før jul, den går nemlig veldig tregt nå. Den bør få slippe. Den er sikkert like sliten som meg. Jeg tror vi trenger å stoppe på toppen. Lenge, lenge.

Advertisements