Smalltalk (lite eller ingen pulings)

– Det er faen meg helt slutt på pulingsen hjemme hos meg!
Jeg unngår å sette mojitoen min i vranga, lener meg over bordet, og minner henne på at vi er ute blant folk. Etter å ha taklet temaet lite sex i den heimen i en softicekø tidligere i vår, er jeg klok av skade.

– Fremdeles tørke, altså?
– Du kan si det sånn, sier hun dystert.
– Hmm…er det så vanskelig for ham å prate om det der ennå? Press ham litt på det da, vel?
– Du, det er ikke veldig festlig å gnåle seg til sex, altså – jeg føler meg lite attraktiv som det er i denne situasjonen.

Vi prater litt fram og tilbake om mannfolk generellt, og er vel stort sett enige om at de fleste menn vi har kjent, har vært noen kåte bikkjer. Og at vi igrunn liker det veldig godt. Og ingen av oss føler oss spesiellt objektifisert heller. Pulings er gøy, og bør gjentas ofte. Lite pulings er roten til mye dritt. Vi skåler for den.

– Man føler seg bare så forbanna lite attraktiv når det ikke er tegn til tenning hos gubben!
Hun har tårer i øynene. Jeg klemmer og trøster, og tilbyr meg å feie over henne for å få henne til å smile. Hun ler litt, før hun blir stille.
– Det verste er, sier hun lavt, er at jeg mister tenninga sjøl også. Jeg mister lysten på sex. Og om kveldene, når jeg legger meg alene, igjen, fordi han heller vil sitte å trøkke på pc`en, så kjenner jeg meg så gammel. Trist og gammel.

-Tror du han har noe annet på gang?
-Jeg veit ikke, tror ikke det. For det er det som er så rart, han virker rett og slett fornøyd med situasjonen. Han klemmer meg, kysser meg, og forteller meg ofte at han elsker meg. Og så stopper det der.
-Ikke noe tafsing, ikke noen uanstendige forslag?
-Nope. Helt dødt.

Noen mojitos seinere har vi kommet fram til at ikke alle mannfolk er så kåte hele tida. Og at det av og til bare stagnerer. Men hva gjør man da?

-Tar du noe initiativ sjøl da?
-Nei, ikke nå lenger. Jeg gidder liksom ikke. Tenninga mi døde visst et eller annet sted underveis. Og kanskje handler det ikke om selve pulingsen, men om å føle at man er ønsket, er attraktiv, få den spesielle nærheten. Akkurat den fysiske greia fikser man greit med litt plastikk, bare for å få ut spenningene i kroppen. Men det dabber av, det også. Faen, dette er vanskelig. Mest fordi det har blitt et ikke-tema mellom oss.
Hun sukker tungt.

-Det ordner seg nok, kanskje det bare er en downperiode.
-Ja, kanskje det.
-Ellers får jeg bare kjøpe en gigolo til deg i bursdagsgave.
-Deal.

Reklamer

Smil, vær så snill

Hun kunne kjenne at noe var fryktelig galt med ansiktet hennes. Kjeven var antageligvis knust. Resten av kroppen var ikke der. Det kjentes ihvertfall ikke slik ut. Men smertene i hode og ansikt økte sakte, som en lav trommevirvel, hvor trommeslageren slo hardere og hardere på instrumentet sitt. Hun stønnet svakt, prøvde å lukke opp øynene, prøvde å fokusere blikket. Tenk at øyelokk kunne være så tunge. Det hadde hun aldri tenkt på. Hva veide egentlig et øyelokk?

Han så rett på henne. Hodene deres var bare 30-40 cm fra hverandre. Hun ville så gjerne strekke ut hånda, rette opp hodet hans. Det hang så rart, det så ubehagelig ut. Hånda hennes ville ikke lyde beskjeden fra hjernen, ingenting skjedde. Hun prøvde å snakke. Lydene som kom ut, skremte henne litt – surklete, grøtete lyder. Det så ikke ut som om han hørte dem. Hun lukket øynene igjen, det var slitsomt å holde dem åpne.

Langt borte, i mørket, hørte hun en stemme. Hun kjente gleden inni seg, kjempet for å åpne øynene – ville smile til ham. De bekymrede brune øynene som stirret inn i hennes var fremmede. Noen sa at hjelpen kom nå. Hun så bort på ham igjen, hodet fremdeles i denne underlige stillingen, blikket rett i hennes. Men han smilte ikke tilbake, selv om hun prøvde alt hun kunne for å smile til ham.

Smil, vær så snill. Hun fikk bare de rare lydene da hun prøvde å si det. En ny stemme hysjet forsiktig på henne. Skjære henne løs, sa stemmen. Skjære henne løs? Hun forsto ikke. Orket ikke prøve, heller. Om han bare kunne smile tilbake. Han var så vakker når han smilte, han kunne lyse opp et rom. Det var det hun hadde falt for den gangen. Og selv etter så mange år gjorde smilet hans henne varm i hele kroppen.

Ansiktet hans så helt fint ut, han kunne smile til henne. Hun trengte det så inderlig nå, da ville alt bli bra igjen, hun ville føle seg trygg igjen. Om han bare smilte litt. Før hun sovnet. Hun var så inderlig trøtt.

Stemmene var mange nå, lydene høye. Smertene var borte, men hun orket ikke høre mer, orket ikke det skarpe blinkende lyset i ansiktet. Hun gled bort. Kjente ikke støtene mot brystkassen. Ikke masken over ansiktet. Bare stillhet. Og velsignet mørke.

I baksetet på en Granada

Vi hang på Døgnet. Den eneste døgnåpne bensinstasjonen i Tønsberg den gangen. Jeg blir fremdeles litt nostalgisk hvis jeg er innom der en lørdagskveld. Nå er det gatebilenes rike. Men fremdeles står de parkert ved siden av hverandre, høy musikk, gutter i saggebukser, og jenter med bare mager, ræva halvveis bar og L.V.vesker.

Gutta hadde ikke saggebukser på begynnelsen av 80tallet. De hadde trange bukser, tresko eller cowboystøvler, og collegegensere med Scorpions eller Maiden på. Hockeysveisen hadde inntatt/voldtatt landet, (stryk det som ikke passer), og på bilstereoene tøt Frankie ut sitt hese Darling. Vi jentene hadde bukser så trange at det var et mirakel at det noen gang ble noe på oss. Og vi hadde Young Yellow leppestift med karamellsmak. Og målet var baksetet på Trygves Granada. 2,8 l Ghia, laksetrapp, og hjulbuer så blanke at du kunne sminke deg i speilet på dem.

Jeg kom til målet. Men langt der ute i bushen, hvor man pleide å kjøre når man skulle ha seg i baksetet, fant Trygve og jeg ut at vi ikke hadde det minste lyst på hverandre. Etter litt halvhjerta fumling i baksetet, hvor han ikke engang forsøkte å jekke av meg buksa. Så vi satt på panseret på Granadaen istedet, røyka og så på stjernene. Og prata. Sånn ordentlig fint. Seinere skrøt vi hemningsløst av hverandre, som seg hør og bør, til de som spurte. Det var ikke måte på hvor hett det hadde gått for seg.

Det var tider. Gode tider.

Og i garasjen til Trygve står Granadaen enda. Like blank og fin. Trygve og jeg er ikke like blanke og fine lenger. Men trenger en av oss en flukt fra hverdagen, så tar vi en tur og ser på stjernene. For der, på panseret til Granadaen er jeg 16 år igjen. Og framtida ligger fin og ubrukt foran meg, en liten stund.

Morder

-Hvorfor? -Hvorfor i HELVETE GJORDE DU DET? Hun krøp litt sammen, likte ikke at han hevet stemmen. Eller, skrek var vel det rette ordet. Hun hadde debattert med seg selv hele dagen, om hun skulle ha noen med seg når hun snakket med ham. Så hadde hun tenkt at det var for dumt. Det var for sent nå, uansett. Men hun skulle gjort det. Noe i magen sa henne at hun var i fare. Øyeblikket etter at den tanken slo henne, skammet hun seg litt. Han var da ikke farlig.

Hun så på ham, ba ham sette seg. Han hørte henne ikke, gikk bare fram og tilbake over gulvet. -Jeg vil reise mer, oppleve mer, jeg er ikke klar for å etablere meg slik du vil, ikke enda. Han stoppet. Freste mot henne. -Jeg er så jævla lei det argumentet der, det jævla bedritne selvrealiseringspisset ditt, du brukte det når jeg foreslo at vi skulle kjøpe leiligheten også. -Og når jeg fridde til deg. Han nærmest spyttet ordene mot henne. Hun reiste seg, sto der et øyeblikk uten å finne ordene. Hun hadde øvet seg litt, men nå var alt blankt. -Jeg går, vi kommer ingen vei slik, vi får heller prates imorgen.

Hun tok vesken, og gikk mot entreen. Med ett var han foran henne. -Nei, du får ikke gå. Øynene hans var rare. Den ekle følelsen i magen vokste plutselig, spredde seg til armer og bein, hun skalv. -Ikke tull, flytt deg nå. Hun mente å høres bestemt ut, myndig og bestemt. Hun hørtes ut som et enstelig barn istedet. Hun prøvde å dytte ham vekk. Han slo henne i ansiktet. Hun frøs til. Kroppen føltes blytung, men hodet var glassklart. Hun måtte vekk.

Han hadde dratt stolen foran døra, og dyttet henne ned i sofaen rett overfor ham. Slik satt han en stund, stirret på henne, mens kjeven hans arbeidet i det bleke ansiktet. Hun så seg rundt i det velkjente rommet. Det var umulig å rekke å åpne vinduet, og hoppe ut. Og begynte hun å skrike ville han være over henne på et par sekunder. Hun tenkte på moren sin. Og lillebroren. Hun ville hjem. Nå! Panikken spredte seg som seigt, svart blekk inni henne – det føltes som om den reiste gjennom blodårene, inni hver minste kapilær, hver alveol.

Da han bråreiste seg, og kom mot henne, hikstet hun. Og kjente at hun tisset litt på seg. Han dro henne opp fra sofaen etter håret. Hun ynket seg, klarte ikke skrike, klarte ikke å dra pusten ordentlig. Ute i entreen røsket han opp døra, og slengte henne ut på trappen. Hun slo seg ikke, ble bare liggende, forvirret. Tilslutt løftet hun blikket. Han sto foran henne. Tårene rant nedover kinnene hans. -Kom deg vekk, sa han lavt. -Kom deg til helvete vekk fra meg, din faens morder. Et øyeblikk trodde hun at han skulle spytte på henne. Men han gikk bare inn, og lukket døra bak seg.

Enkleste utvei

Hun valgte alltid enkleste utvei. Det var jo det enkleste, ikke sant? Når en konflikt nærmet seg, gikk hun sin vei. Eller lot som ingenting. For later du som ingenting lenge nok, så blir problemet stort sett borte. Det handler ofte om hvem som holder ut lengst. Og hun kunne være svært utholdende.

Han ville ha barn. Hun ville ikke. Det bygget seg opp til å bli en skikkelig konflikt. Så hun ga etter, og sa ja. Mens hun fortsatte å spise p-pillene sine i smug. For hun tenkte at han hadde litt dårlige gener. Mye galskap i den familien. Hun var svært glad i ham, men han var svak.

Når han hadde sine dårlige perioder holdt hun seg mye borte. Borte i den forstand at hun satt gjemt bak en bok, i et annet rom, eller hun forsvant ut på verdensweben. Der pratet hun med interessante mennesker, leste gode blogger, eller artikler om ting som interesserte henne.

Han ville gjerne prate når han slet slik. Om barndom og mishandling, om svik og redsel. Hun taklet det ikke, kunne ikke forholde seg til slike grusomheter. Kunne ikke se den store, flotte mannen gråte. Kunne ikke se minnene hans mørkne det vakre blikket. Så hun ventet taus på at det skulle gå over, det gjorde jo alltid det.

Han ble svært stille en periode, og hun foreslo tilslutt at han skulle begynne i terapi. Og det gjorde han. Etter en stund kom det en rastløshet over ham som hun ikke hadde sett før. Og han smilte, ofte bare ut i luften, mens blikket røpet at han var et helt annet sted. Han begynte å interessere seg for hunder, og ikke så lenge etter kom han hjem med en valp. Hun var ikke videre begeistret for dyr, og viste valpen liten eller ingen interesse. Men det virket ikke som om han la merke til det, han var opptatt med sitt.

Under et besøk i den store byen et drøyt år senere så hun ham igjen. Sammen med en kvinne løp han over den store parkplenen. De hadde hver sin hund med seg, som de kastet pinner til. Han så svært lykkelig ut, og latteren hans var sterk og hjertelig. Hun skyndte seg ut av parken før han så henne. Det var enklest slik.

Helvetes kvinnfolk

Han så henne komme langt nede på grusveien, støvet sto som en rasende sky bak den gamle Mustangen. Halsen ble tørr, han klarte plutselig ikke svelge. Faen, hva gjorde han nå?

Hun vrengte inn på gårdsplassen foran ham, grusen sprutet over leggene hans. Bildøra smalt igjen bak henne. Han prøvde å smile til henne. Det ble mer en nervøs grimase. Iskalde øyne stirret på ham, før hun tok steget fram og ga ham en sviende ørefik. Faen, det var kraft i den vesle skikkelsen, det ringte i ørene hans.

«Din jævel», sa hun – «din fordømte, faens jævel». Han visste ikke hva han skulle si, måtte se bort fra det intense, svarte blikket hennes. «Hvor er pengene», spurte hun med hard stemme. Han rensket halsen, faen så tørr han ble i strupen, ordene kom nesten ikke fram. «Eh…altså…det blei ikke noe særlig igjen, jeg måtte betale en del gjeld, kneskålene mine vettu…» Han prøvde å le litt, det lød mer som tørre kvekk.

Hun bare stirret på ham. Kjeven hennes arbeidet i det lille ansiktet. «Så jeg risikerer å åke innafor i flere år for ingenting?» Ordene ble nærmest spyttet ut mot ham. «Jeg gjorde halve jobben, og får ingenting?» Han visste ikke hva han skulle si, han kunne ikke ha gjort det annerledes. Hun var ingen trussel i forhold til de andre, så for helsens skyld hadde han valgt henne bort.

Hun bråsnudde plutselig, og gikk opp mot hytta. Han krympet seg ved lydene som kom innenfra, hun knuste antageligvis alt der inne. Helvetes kvinnfolk, tenkte han – men han gikk ikke inn. Hun skulle få denne, han skulle ikke stoppe henne.

Etter en stund ble det stille. Lydene av skrittene hennes fikk ham til å se opp. Blikket hennes var svart enda, men sinnet var vekk. Han trodde han så spor av tårer, hun var svett i pannen. «Du ser meg aldri igjen, du skjønner det?» Han bare nikket. Så ned i bakken. De øynene så rett inn i ham. Faen.

Det tok en stund før støvet la seg etter henne. Han gned seg i ansiktet, og tente en røyk. Helvetes kvinnfolk. Han kom til å savne henne.

diverse-077-small.jpg